VELKOMMEN :-)

Hei og velkommen til
Trond Frestads

WEBPORTAL :-)

Her poster jeg fra tid til annen informasjon jeg synes er spennede.

I tillegg skriver jeg også litt om ulike samfunnsemner som interesserer meg.

Klikk deg inn på linkene på sida her
for å følge med!!!

Ha en strålende dag :-)

Link til faglige artikler

LINK TIL FAGLIGE ARTIKLER JEG HAR SKREVEThttp://trond.frestad.tif-int.com/artiklerindex.html

SKAP tid til elevene!!!

Vi hører stadig om den berømte tidsklemma, hvordan man aldri blir ferdig med ting, rekker å begynne på ting, eller hvor sliten
man er, mangel på overskudd og ellers manglende evne til å mestre hverdagens utrolig mange utfordringer…


Midt oppi alt dette satt jeg en lørdags formiddag og tenkte på hvordan den oppvoksende generasjonen opplever dette. Barna står opp om morgenen, sender sms, ved frokostbordet, til venner de skal møte før skolen, går på skolen, kommer hjem, gjør lekser og forsvinner ut til venner, gjerne i motsatt rekkefølge… Når kvelden kommer, går dusjen på før et aldri så lite “god natta, glad i dere” høres i bakgrunnen av lyden fra nyhetssendinga på TV. Taklyset er slukket og lyset fra mobilen lyser opp ansiktet til tenåringen når man kommer innom for å prøve å snakke litt om dagen som har vært. Man sniker til seg en nattakos og forbereder så sitt eget nattarituale. I morgen tidlig er rotteracet igang igjen.

I vår familie er livet også ganske hektisk. Tida samarbeider liksom ikke helt med oss heller.
Hos oss får vi aldri tid til å være mer sammen, vi må ta oss tid. Vi må skape tid i løpet av dagen og i løpet av uka, der vi skal være sammen, le, tulle, snakke, gråte, ha måltider sammen, leke litt, gå på bowling, spille millionær eller kanskje jamme litt på gitar og piano. Det er først i disse oasene at jeg kan være sammen med barna mine på ordentlig, lære de bedre å kjenne, utvikle fellesskap og relasjoner

Men hva skjer når jeg går på jobb?

Glemmer jeg da at de ungdommene som sitter bak pultene også har en hektisk og slitsom hverdag? Glemmer jeg kanskje dette når jeg stiller forventninger om at de skal holde fokus og konsentrasjonen på topp, ha glede av læring (og faktisk ha læring) og ikke minst utvikle seg til å bli “gagnlege menneske”, som Hernes ønsker seg?

Ovenfor har jeg bevisst brukt lange perioder, for det er nemlig lange perioder vi må forholde oss til, uten punktum, ofte også uten komma. Jeg blir fort sliten av å lese lange perioder. Ofte blir jeg lei, kjeder meg, eller kanskje bare gir opp.

Hva kan vi som jobber i skolen gjøre for elevene våre i disse situasjonene? Hvordan kan vi hjelpe de til å takle denne hverdagen? Vi vet jo om det, men vi har så mye vi skal igjennom vi også. Målene i Læreplanen, planlegging, gjennomføring, tilrettelegging, evaluering – både for og av læring, kontakt med hjemmet, pedagogiske rapporter, innhenting av evalueringer fra andre faglærere, IOPer…

Vet du, jeg tror rett og slett vi må skape oss rom og tid til å bli bedre kjent med elevene våre. Da kan vi også skape relasjoner og utvikle fellesskap.

ANMERK anmerkningene del 1

Hva skal til for at elever og studenter skal etterkomme skolens krav om orden og struktur? Er det straff som er løsningen? Kanskje oppmuntring? Hva med relasjonskompetanse? Eller hva med motivasjons- og mestringspedagogikk???

Personlig har jeg absolutt ingen tro på straff som virkemiddel. Jeg har arbeidet med undervisning både i barnehage, i barne-, ungdomsskolen, i videregående og på universitetet, også som rektor i grunnskolen, men har ennå tilgode å se varige løsninger gjennom tvang og straffemetoder.

Jeg har selv sendt elever på ganga, til rektor og inspektør, satt anmerkninger og delt ut varsel om ikke-bestått, nedsatt ordens- og oppførselskarakter m.m. Men jeg har ennå ikke sett at dette har gitt elevene mine en varig endring av atferd, eller at de har oppnådd flere mål i læreplanen. De "kødder" fortsatt på videregående, selv om de har brukt utallige timer på rektors kontor på ungdomstrinnet...


Ros og oppmuntring
Jeg tror det er ganske langt mellom polene også her. Det har vist seg gjennom flere forskningsprosjekter at ros virker stimulerende på læring. Det kan også gi elever tro på seg selv og gir en følelse av mestring!


Men her må vi heller ikke gå i fella: Urealistisk ros kan også fungere som smisk og blir raskt avslørt av elevene. Hvis en elev opptrer bøllete og suger til seg så mye oppmerksomhet at man må sanksjonere, er det viktig at vi ikke roter det til ved at vi roser og oppmuntrer eleven fordi hun innretter seg etter ordre vi gir!
Da vil eleven kunne bruke denne "skryten" til å rettferdiggjøre sine handlinger og dermed vil hun få lite utbytte av korregeringen. Neste gang hun vil ha ros, er det bare å oppføre seg bøllete til hun får ønsket oppmerksomhet, og så få i både pose og sekk når hun så får ros for å innrette seg igjen. Dette kan videre bli et mønster som denne eleven gjør seg bruk av i samfunnslivet ellers, i familien, blant venner, i framtidige arbeidssituasjoner.


De gode revolusjonene

Vi har vært gjennom mange revolusjoner og formelle omlegginger gjennom årene. Selv om alle sammen har hatt gode intensjoner, har det gjerne blitt slik at nye ideer slår ihjel de forrige, ofte med store kontraster som resultat.

Kvalitetssikring

For å drive gode skoler, må vi også jobbe systematisk og oppnå gode resultater. Det sier seg selv at elever som kommer fra skoler med dårligere resultater enn andre, har større utfordringer når de skal videre på skole eller jobb. Vi har særlig lagt stor vekt på gode statistikker og høye snittverdier når vi skal fortelle hvor god skolen vår er.

Faren er bare den at statistikken fortsatt er en del av trekløveret: hvit løgn, forbannet løgn og statistikk.

Men hva er da svaret???
Vel, jeg vet ikke :-) MEN jeg har gjort noen oppdagelser som jeg ønsker å dele i neste innlegg

ANMERK anmerkningene del 2

Jeg tror at klare og tydelige INDRE rammer er viktige for å integrere elever og studenter i et skolemiljø. Spørsmålet er imidlertid hvem som setter disse rammene. De ytre rammene, som skolebygg og skolegård er stort sett klare. De færreste av "problemelevene" våre befinner seg utenfor der. Det er ofte i klasserommet konfliktene oppstår først.

Først og fremst må eleven føle seg trygg. Hun må føle at hun er akseptert som person, og verdsatt for det. Hun må ikke være prisgitt sin atferd.

For det andre må hun oppleve at hun mestrer. En elev som mestrer vil også være mer motivert til å arbeide mer med faget, og dermed også bli en ressurs i klasserommet og ellers i samfunnet.

For det tredje må vi vekk fra TEORITYRANNIET. Når eleven mestrer et praktisk fag, men sliter teoretisk, må vi legge tilrette for at hun kan arbeide med teorifagene sine i det praktiske faget hun mestrer.

For det fjerde skal hun a vurdering FOR læring, ikke bare AV læringen. En dyktig lærer må arbeide
sammen med eleven, slik at hun føler hun har den nødvendige støtten og tilflukten når hun trenger bekreftelse, men også når hun trenger veilledning. Læreren må veilede eleven til å utvikle seg i faget. Læreren er ikke kontrollør. Han skal ikke sjekke om eleven kan pensum. En god lærer skal veilede eleven gjennom pensumrelaterte oppgaver og utfordringer, slik at eleven selv skal føle at hun mestrer underveis og er trygg på seg selv og sin kompetanse.

Det siste jeg vil nevne, er at eleven og læreren må ha en god relasjon. Ikke kompis og festevenn, men en god relasjon som gir trygghet og forståelse - også når eleven har en dårlig dag.

Anmerkninger kan virke disiplinerende, men blir alltid oppfattet som straff - enten den er rettferdig eller urettferdig. Og straff er forbudt - også i skolen. Det er helt klart at slike gammeldagse metoder må endres radikalt hvis vi vil ha en skole der flere elever mestrer og lykkes!

Dialog eller Diskusjon..?

I løpet av de siste 10 årene har jeg har nære møter med mange ulike religioner og livssyn. Mange advarer mot å "blande" seg med de andre, for å holde "sin sti ren".
Man må ikke "bli assimilert", "sugd inn", eller "blande religioner"...

Min filosofi har alltid vært at det man ikke kjenner godt, kan man heller ikke kritisere. Fagspråket kaller slike holdninger for fordommer.


Mange har kanskje fordommer mot Jehovas vitner.
Vitsebøkene latterliggjør dette samfunnet og ikke minst høres skrytehistorier på pauserommet om hvordan man klarte å bli kvitt de når de kom på døra en ettermiddag i forrige uke...


Mormonerne driver visst også med ulike rare greier og har sin egen bok...

Muslimer er farlige terrorister og vil bare knuse alle kristne og prøve å gjøre seg selv til verdensherskere. De kommer her og bare lager sine egne subkulturer. De er overhodet ikke interesserte i å tilpasse seg...

Slik kan vi finne utallige uttalelser, uten noen særlig basis. At NOEN gjør seg fortjent til ulike etiketter, betyr ikke at man på generelt grunnlag kan si noe om ulike grupper.

OK! Alt dette vet vi jo, men er det slik vi faktisk praktiserer det?
Tenk etter litt før du slenger med leppa neste gang!

Jeg satt og tenkte på en ting her en dag, som kan være lurt å tenke litt på:
"For enhver fordom finnes det en ny fordom!"
Hvis ikke vi dermed bryter med fordommene våre, er vi kun med på å bygge flere!

RELASJONER I BALANSE

Sitter her og hører på Spotifylista mi, country gospel, Randy Travis... Det synges om så mange løfter og så mange tanker om det gode, om de tingene som liksom skal være så bra. Og det er det sikkert også når det virker. Så mange ganger er det andres tanker og standarder vi strekker oss etter, og så glemmer vi oss selv. Vi glemmer at det faktisk er VI som skal leve ut disse idealene i våre egne liv...

Jeg tror ikke vi dette er sunt for oss.
Jeg tror ikke disse standardene er et minstemål for hva vi skal stå for, eller for hvordan vi skal leve.
Det dreier seg snarere om å leve i RELASJONER med andre - og sine egne motiver og behov.
Det dreier seg IKKE om BUD OG RELGER, men om RELASJONER.

Det alt dreier seg om, er hvordan vi først finner balanse når vi ER i balanse. For å komme i en sånn balanse må vi også komme inn i en relasjon med moralen i oss selv. Hva tenker jeg er rett og galt? Hvordan vil min levemåte ut fra disse verdiene sørge for balanse og likevekt?

La meg ta Bibelen som eksempel.
I det gamle testamentet finner vi masse bud og regler, lover for det meste og straffer og velsignelser for de som bryter og holder disse.
I det nye testamentet kan vi lese at Gud velger å oppløse disse til fordel for en forsonining Han velger å gjøre med menneskene. Han stiller likevel et ultimatum og sier at man må erkjenne at Jesus er Guds sønn og samtidig erkjenne denne forsoningen. OK.

Når man da skal leve som kristne, velter de kristne menighetene ut av seg regler og forskrifter, bud og lover, om hvordan man skal leve som kristen... (et øyeblikk, spillelista på Spotify stoppet...Da var Travis igang igjen...)
Jo, menighetene kommer mot oss med regler, påbud og regler som: "Gud vil du skal være en tjener", "Du må ikke lyve, ikke stjele, ikke drive hor..." - og de bruker Bibelen som dokumentasjon.

MEN:
Hva skjer så med nåden? Hva med at vi er frikjøpt fra lovens forbannelse? Hva med å igjen legge seg inn under trelldommens åk..?(ble litt nostalgisk preik her :-), men hva sier egentlig Bibelen sjøl om disse lovene og reglene?

Jeg forstår det slik at Gud opprettet en relasjon med de kristne, som Hans barn, som Hans arvinger, som Hans egne husfolk... En RELASJON. Dette innebærer at man ikke lenger trenger å forholde seg til lovene og reglene og påbudene fra alle disse menighetene rundtomkring!
Det som er vesentlig, er å ha en Relasjon med Gud. Når man har en slik (god) relasjon med Gud, ønsker man jo kun å gjøre det som gleder Han.

På samme måte er det med et ekteskap; jeg ønsker jo selvsagt ikke å gjøre noe mot kona mi som hun ikke ønsker. Jeg ønsker at hun skal ha det godt, at relasjonen mellom oss skal være god. Jeg vet hva hennes standarder er. Hun vet mine. Dermed tilpasser vi oss hverandre ved å gjøre den andre godt ved hjelp av denne kjennskapen.

Jeg tror rett og slett at vi som er kristne i dag, må fokusere på at det er RELASJONEN med Gud som er viktig. Vi må fokusere på at mennesker skal bli kjent med (få kjennskap til) hvem Gud er og leve sammen med Han i en god og dynamisk relasjon.
-TK

Brennende Muslimer og Koranen i brann

Jeg sitter og leser litt nyheter om ulike ting og tang fra forrige uke. Mye av det samme... litt krig, litt politisk skittkasting, litt demonstrasjoner, litt skandaler... og ellers litt av hvert.


Men én ting som virkelig provoserte meg, var da jeg leste om en amerikansk pastor som brant en Koran, som en demonstrasjon... Dette må da være fullstendig mangel på respekt for verden rundt seg! At Islam skal ha skylda for 911 eller for andre aktivistoppdrag omkring i verden, må absolutt ses i lys av de som handler.


Gjennom en serie av anekdoter må jo da denne pastoren se at Kristendommen har vært årsak til så mange andre kriger i historiens løp. NEI! Det er hverken Islam eller Kristendommen som er årsak til krig og nød omkring i verden. Årsaken er de som er maktsyke etter å finne Sannheten, med stor S, og som prøver å utrydde enhver form for motsetninger til denne S-en sin.


Blant hinduer i India finnes det ekstremister som dreper kristne og muslimer i religionens navn. Blant buddhister på Sri Lanka drepes det karismatiske kristne i religionenes navn. I Iran drepes det mennesker i islams navn, og kristne grupperinger dreper til og med hverandre i religionens navn...


Hvis vi skal få til en endring, må MEDIA faktisk ta et skikkelig ansvar. De har åpenbart vært villige horer som har solgt hele sin integritet til ekstremistene. De er ekstremistenes talerør og blir utnyttet av slike halliker på samme tid.


Det er så altfor enkelt for media å sette disse ektremistenes uttalelser i "gåsetegn". Det er alt som skal til for å fraskrive seg ansvaret. Man selger selvsagt katastrofer og tragedier for å bli rike på penger, og for å få et anerkjent navn, eller kanskje til og med en Pulitzer. Men ansvaret for at tusenvis av mennesker over hele verden mister livet, bare fordi de tilhører en religiøs eller etnisk gruppe, det kaster de på andre.


"Det er hallikene som sier vi skal skrive!" "Det er jo viktig at verden får vite hva som skjer!" og annet bullshit blir brukt for å få noen linjer inn i et medium. Hva med å komme til meg å intervjue meg fordi jeg har meninger som ikke passer inn??? Mine meninger er også sterke!!! Men hva interesserer det media? Ingenting! Jeg blir for liten. Men hva om jeg finner ut at jeg skal brenne en Bibel, eller en Koran? Hva skjer da? Jo! Da stiller de opp og fotografer og skriver overskrifter om at hele verden er i opprør - på grunn av religion!!! Idioti!!!


Til dere mediafolk: Ta for svingende litt ansvar sjøl for denne saken! Ikke la nå halve verden starte krig, for at dere skal få noen slanter i lomma. Tenk nå litt over det samfunnsansvaret dere har også!

Utdanning Lønner Seg - ikke..?

Utdanning skal lønne seg, så lenge man ikke er lærer, kan det virke som.

Med 15 års undervisningserfaring, allmennlærerutdanning, mastergrad og tilleggsutdanning, burde man vel stille relativt sterkt i søknadskøen for lærere i en liten kommune, tenker jeg. Det tenker også de sentrale politikerne, de som legger kravene til grunn.

MEN:
Du må nemlig ikke ha FOR god utdannelse, for da blir du for DYR for skoleverket.

Etter en undersøkelse av telefonsamtaler med fem skoler i nærmiljøet får man det samme svaret fra rektorene:
-Du er "overkvalifisert" til å arbeide som lærer i grunnskolen, eller
-Du er for "dyr" å ansette.
Dermed kan man risikere å stå med ni års universitetsutdanning i ledighetskø, mens nyutdannet "billig" arbeidskraft sniker i køen foran seg.
Hva er fornuften i utdanning da?

Videreutdanning for meg, dreier seg om å nære interessen man har for et fag, slik at man stadig er i utvikling og har mest mulig oppdatert kunnskap om faget. Med stor faglig og erfaringsmessig tyngde har man større forutsetninger for å gi elevene et bedre undervisningstilbud.

Med så stor frafallsprosent som man har i videregående opplæring, burde det vært mye større fokus på å heve kvaliteten på undervisningen, øke kompetansen til lærerne, også i grunnskolen, og belønne den!
På denne måten vil man hindre at mange elever i videregående skole ikke må oppleve mangel på mestring, særlig i den fasen av livet der man skal finjustere seg inn mot yrkeslivet videre!

Lærere bør imidlertid ikke ha for mye utdanning(!) Da får man nemlig ikke jobb lenger.

Skyfri himmel

"Det einaste ho ønska seg, va ein solskinnsdag. Skyfri himmel. Ein problemfri time. Gode venners lag...! Disse ønskene fra sangen til Bjørn Eidsvåg strekker seg utrolig langt. De er ønsker om å komme seg bort fra noe man er i.

Når jeg ser ut av vinduet på været idag, ja, så er det litt som livet føles nå, som hvordan man har det, men ønsker seg bort til noe annet, noe mer. Skyene ligger tungt over huset mitt idag. Terrassen er klissvåt og det er tåke over tjernet.

Men det er ikke mer igjen av isen! Nå er det bare vann - fortsatt kaldt vann, men ikke is. Men ønsket om en skyfri himmel - bare en problemfri dag - en time, er uendelig stort. Solskinnsdagen kommer, det tror jeg på, men ikke idag.

Troen er en visshet om ting man håper, en overbevisning om noe man ikke ser. Hvis man ser det, trenger man jo ikke å tro... Så jeg tror. Det er det som er styrken min, selv om den er svak, så er den der. Det er noe jeg vet.

Ifølge Decartes, så ER jeg. Jeg er...? Hva? Jo, tenker jeg, jeg er heldig som har en familie jeg er glad i, og som er glad i meg. Jeg er heldig som har gode venner som bryr seg. Arbeidskollegaer som sender meg oppmuntringer og omtanke. Jeg er heldig..!

Samtidig har jeg så fryktelig dårlig samvittighet. Ikke fordi jeg er heldig, men fordi jeg holder avstand fra alt og alle. Egentlig ønsker jeg en solskinnsdag sammen med alle mine flotte medmennesker, men samtidig så orker jeg ikke tanken på å ha noen i nærmeste mils omkrets.


Denne motsetningen forvirrer meg. Ingen har skadet meg, ingen har såret meg, ingen har vist noe annet enn godhet, varme og omtanke. Det er bare det at JEG ikke klarer å ta det inn og ta vare på det akkurat nå. Jeg trenger tid. Akkurat som isen trengte det...

Isen på tjernet har jo smeltet. Energien fra sola klarte den utfordringen. Isen inni meg er fortsatt sterk, men jeg har troen. Troen på at prosessen er igang. Det snør ikke lenger, det regner. Frosten i jorda er borte, ihvertfall på dagtid.

Dette kan jeg SE. At prosessen inni meg er igang, må jeg fortsatt bare TRO.

Tid for energi...

I dag skinner sola på en lettskyet himmel. Flott vær. Våren er kanskje snart i anmarsj, selv om isen på tjernet utenfor huset mitt ennå ikke har fått nok energi til å bli flytende.
Denne energien er det jeg også lengter etter. Energi nok til å bli "flytende". Den energien som gjør at et stoff går fra fast form til flytende. Det var denne kraften som ble reversert den dagen i snøen. Naturen trenger stor energi til å utføre en slik prosess.

Kanskje er det slik med oss mennesker også?

Varmen fra sola varmer opp isen med enorm energi. Her finnes det en energikilde - sola - der kraften, energien og varmen kommer fra. Men hvor finnes denne for oss som er i "fast form" som mennesker? Det lurer jeg så fælt på! For hvis jeg finner den, vil jeg utsette meg for den hver eneste dag, hele dagen(!), så livet på innsida kan begynne å flyte igjen. Så jeg kan kjenne de gode følelsene igjen, delta i de gode og varme relasjonene.

Jeg tenker tilbake på TTT -Ting Tar Tid-og filosoferer over om det kan være den siste T-en som er en slik "sol-kilde". Hvis Tiden brukes på en rasjonell måte, vil det da gi meg energien tilbake? Noen sier til meg:
-Du må ta tida til hjelp!, eller
-Du trenger den tida nå til å komme deg!
Problemet er bare at det tar så LANG tid, så mye lenger enn jeg skulle ønske. Er litt for utålmodig når det gjelder å komme igang igjen.

Men når jeg ser ut av vinduet, på isen, så vet jeg jo at den kommer til å bli flytende. Må bare ta tida til hjelp!

Fint vær i vente..?

Våren er i anmarsj. Snøen forsvinner. Solvarmen sloss med frosten...

Fortsatt ser jeg ikke helt våren på innsiden av meg selv. Kjenner fortsatt kulda fra den dagen jeg segnet om i snøen. Skulle liksom ønske at noe av varmen kunne trekke inn. Det gjør den kanskje også. Det er bare så lite av den jeg kjenner. Egentlig føler jeg ingenting, men jeg vet. Vet at de som står meg nær, kona mi, ungene mine, de viser varme på så mange måter. Men jeg klarer ikke å ta det imot. Jeg prøver å åpne meg, så litt av varmen kan sive inn. Det går ikke. Det er så altfor kaldt her inne. Men jeg holder fast på håpet om at selv om det ikke merkes, så virker det.

Jeg blir litt religiøs og lar troen få prioritet, ikke følelsene. Da tror jeg at det er lys i andre enden, jeg ser det ikke, men jeg tror det. Tro er full visshet om det som håpes, det vi ikke kan føle eller se. Så jeg tror. Heller ikke det kan jeg kjenne, men jeg kan tro det. Likevel savner jeg følelsen. Følelsen av å kjenne. Glede, varme, ømhet, godhet... Ikke bare tro det.

Jeg filosoferer og tenker på meningen med alt dette. Meningen med at jeg skal ligge her å være sliten, en som ikke bidrar lenger. Jeg er sykemeldt. Liker det ikke, for da bidrar jeg jo ikke mer. Tankene sloss litt, for når kommer tilbake. Når(!) jeg kommer tilbake, da kan jeg bidra igjen. Men da må jeg få krefter, bli sterk igjen. Det er det jeg vil, jeg vil det så enormt sterkt, men det går så seint. TTT, sier de til meg: Ting Tar Tid! Og tiden jeg skulle ha gjort så mye med, forsvinner. Eller gjør den egentlig det?

Et gammelt indiansk ordtak sier at tiden KOMMER. Kona mi sier at den beste delen av livet ligger foran oss nå. Det trodde jeg for tre år siden også. Herlig familie, friske barn, godt ekteskap, fast jobb, god inntekt, solid økonomi... og så dette. Hva om jeg ikke kommer tilbake i full jobb? Hva om livet begrenses av denne "veggen"? Hvordan blir det da?

Den gamle indianeren hadde nok ikke et helt bekymringsløst liv, men lot tida som hadde vært, passere, og møtte framtida med forventning. Men forventning til hva? Jo, det som kommer. Det er for tidlig ennå. Men jeg tror og jeg tenker, så er jeg da, sier Decartes. Jeg er. Hva jeg er, får bli etternavnet som kommer. Det tror jeg jo også, at noe kommer. Vil TRO det er noe bedre!

Når visjoner dør

I lang tid har jeg vært en ressursperson i lokalsamfunnet, på jobb og i familien. Jeg har prøvd å være der for andre når det har vært behov for hjelp. Jeg har prøvd å være nyskapende og stått på barrikadene når vinden har blåst som verst.


Men det er jeg ikke lenger...


En vinterdag da jeg skulle reise på jobb falt jeg fysisk sammen i snøen og ble liggende. Jeg begynte å gråte og klarte ikke å slutte. Vet egentlig ikke hvorfor, bare at jeg ikke hadde kontroll over følelsene mine - i det hele tatt.

Jeg visste at dette var alvorlig og tok kontakt med legen min. Jeg hadde møtt "veggen"!
Jeg hadde ikke mer å gi, ikke mer å skape, ikke mer å hente fra meg...

Jeg sitter hjemme idag, er ikke på jobb. Sykemeldt. Altfor trøtt og sliten til å inspirere elevene mine. Skal til legen denne uka for å fornye sykemeldinga.

Ser at det begynner å våres ute. Den flotteste tida på året. Men jeg orker ikke tanken på å sette igang med hagearbeid eller å rydde utenfor.
HVOR ER TILTAKSLYST OG KREFTENE BLITT AV???

Det føles som et batteri på en bil, der det flyter litt strøm utenom hovedkretsen , som en overledning, som hele tiden har blitt tappet, men som jeg ikke har lagt merke til - før nå.

Inni meg vil jeg, jeg ønsker, jeg prøver... Men kommer ikke opp. Jeg blir bare liggende. Gråter litt til. Prøver igjen...

Jeg som alltid har vært så sterk, så visjonær, så ressurssterk... Har jeg mistet alt dette nå??? Skal jeg aldri bli den samme igjen??? Er det slutt nå???

Skal skrive mer i morgen...