EKSAMEN - er det strengt tatt løsningen???

Eksamen, eksamen, eksamen...

Fra et pedagogisk perspektiv har jeg vanskelig for å se verdien av tradisjonelle eksamensformer. Slikt skal kanskje ikke en akademiker begi seg ut på å kritisere, men jeg velger å gjøre det likevel, for jeg synes det er SÅ viktig å belyse. Jeg har postet denne før, men gjør det med glede igjen.

Joda, her får man skilt klinten fra hveten, man får testet elevenes kunnskaper opp mot ett eller flere utvalgte fagområder, man får laget en god statistikk på hvem og hva som skal telle for inntak til videre utdanning osv.

MEN
De elevene og studentene som av ulike årsaker ikke mestrer fellesfag som norsk, matte og engelsk, er ikke deres innsats noe verdt da?
Hva med de kreative barna som er såkalt "praktiske"? De som knapt består skolefagene, men som ellers har fantastiske egenskaper?

Jeg sitter ofte i klasserommet og håper og ber om at enkelte elever ikke skal bli trekt ut til eksamen. De er så flotte på så mange måter, mens skolesamfunnet gjør de til tapere fordi de ikke skjønner ligningen:
2x+3y+3=7
x-4=7+y+2

Om du ikke er lærer, ingeniør, arkitekt, eller matteidiot som meg, betyr kanskje ikke disse tallene noe for deg heller. Og de er ihvertfall ikke  noe de fleste går omkring og tenker på i hverdagen.

Det samme gjelder for begreper som "English conjugation of participle verbs"... Hva betyr det?

Selv om det er helt ubrukelig kunnskap for de fleste av oss, er det likevel slike ting som kan avgjøre om vi kommer inn på utdanningsretninger vi interesserer oss for. Det hindrer at vi kommer videre.

Vi opplever også at elever som er fantastisk flinke i skolefag ikke nødvendigvis blir dyktige arbeidstakere av den grunn. 

Personlig har jeg mer tro på å hjelpe elevene til å vise hva de KAN, framfor å teste hva de IKKE kan.

Jeg tror at MESTRING er en svært god og effektiv metode for at elevene skal lære og ha lyst til å lære. Eksamen bør være noe de kan glede seg til, ikke være engstelige for.

Gi elevene mulighet til å utvikle seg gjennom mestring!
Bruk mer av pedagogiske evalueringer også til eksamen!
Skap gode mestringsarenaer i eksamenssituasjonen, der elevene kan oppleve at de klarer seg godt, at de kan være stolte av sin egen prestasjon - ut fra gitte kriterier som er realistiske for den enkelte å mestre.

Jeg er klar over at dette fører til mye individuell tilpasning av undervisning, men det er også det vi har fått beskjed av regjeringen å sørge for. ALLE skal nå ha en individuell plan (IP) som skal følge den enkelte i sin skole og karriæreveiledning.

LYKKE til med eksamen
!

Herlig med familiebesøk

Herlig med familiebesøk

Nå har jeg vært på Bali ca en måned dette semesteret. På Gateway College går det meste på skinner, studenter og forelesere virker som de trives og hverdagen på Bali går sin vante gang.

I helgene får jeg tid til å slappe litt av og kose meg. Både Starbucks og Kori merker at jeg har kommet tilbake, og kjenner meg igjen på fornavn når jeg stikker nesa innom. Etter at en stor kopp med latte og en kanelbolle er bestilt, trekker jeg ut PCen av bagen, setter i stikkontakten og logger på internett.

"One caffe latte venti!" roper barristaen på andre siden av disken. Rydder vekk alt løst papir på disken før han fukter kluten sin og tørker av steameren på kaffemaskinen.

Jeg reiser meg igjen, går bort til disken og henter herligheten.
"One cinnemon roll heated!" fortsetter barristaen og rekker meg en nybakstluktende herlighet med litt melis på toppen.
"Enjoy your time at Starbucks!" avslutter han.
 

Jeg setter meg ned ved bordet, lener meg godt tilbake og slurper litt på toppen av melkeskummet før jeg svarer på eposter, sjekker alle dokumenter fra jobben, setter opp neste ukes agenda og gjør meg klar til å avslutte jobbuka så langt.
Det blir litt mye ekstra jobbing. Men det hører med. I slike omgivelser er det ikke så slitsomt heller :-)
Men SÅ!
Når lørdagen har passert tid for tippekamp, blir PCen svart. Da stenger kontoret mitt fram til søndag kl. 20:00. 28 timers helg skal brukes fullt ut!
Jeg pakker sammen PCen, drar igjen glidelåsen på bagen før jeg skyver stolen tilbake under cafebordet.
"Good bye Mr. Trond! Have a nice weekend. See you next week!"
"Thank you, Putu! C U next week!" svarer jeg og lukker døra etter meg.

Nå går turen mot Kori. En koslig liten restaurant med balinesisk miljø og kjempehyggelig betjening. Her skal jeg slappe av med ei god bok inni den faste kroken min. Men først må jeg innom på Periplus og få med meg noe som er verdt å bruke tre-fire timer på. Dagens valg faller på ei markedsføringsbok i populærlitterær sjanger. Spennende faktisk!
Tida bare flyr avgårde (eller kom den kanskje...) og lørdangskvelden er klar til å avsluttes og jeg kan se bunnen av kaffekoppen. Et sikkert tegn på at mopeden skal ta meg tilbake til leiligheten min.

Nå gleder jeg meg enormt til å få besøk i morra - av Christer. Han kommer på besøk og skal være her i to uker. Sa jeg at jeg gleder meg skikkelig???

-------

Etter at Christer landet her på Bali og dagene her løper avgårde fortere enn tanker og drømmer klarer å følge med. Jeg bare ønsker at tida skal stå litt stille noen ekstra dager, så vi kan kose oss mer sammen før han drar.
Min bestefar sa mye rart, blant annet: "Du kan ønske i den ene hånda, og drite i den andre - og så kan du se hvilken du får mest i..." Så derfor lar vi både ønskene og mer praktiske variabler ligge - og så bruker vi hver dag sammen for alt det den er verdt :-)



Det var så vidt Christer hadde landet, før vi var på New Kuta Golf Club - og der skulle vi... selvsagt spille golf. Det var ingen tvil om at den nye driveren som Christer hadde med til meg, hadde litt å si på nybegynnerspillet mitt, men etterhvert traff jeg litt bedre og trengte bare 3-4 slag for hvert slag Christer slo. Så jeg tror jeg ble litt bedre... kanskje :-)

Han KAN jo dette. Setter ballen på peggen, jabber litt med føttene, stiller seg opp, og der... for ballen et par hundre meter...




Etter ni hull på halvannen time, mente vi at en god lunsj var vel fortjent. Mengden mat på en så stor tallerken var langt fra forventet -tilbake til gamle bestefar... - men det holdt fram til ballen var plugget i det 18. hullet og scorekortet viste... ehh litt for mange slag på meg i dag...


Bedre lykke neste gang!

De siste dagene har gått mye med til jobb og litt sightseeing. I tillegg har CHrister funnet seg godt tilrette blant studentene her og har vært med på flere aktiviteter som fotball og bordtennis. Utelivet på Bali er jo ikke akkurat noe man unngår å få med seg, så en tur på byen med studentene har det også blitt.

 Nå står helga for tur igjen, og planene er ikke helt lagt ennå, men det gjør det jo også litt spennende å se hva som skjer i morra... følg med, følg med...

TRUNYAN - en nær-døden opplelevelse

 TRUNYAN - en nær-døden opplelevelse

Fredag, 15. og søndag 17. februar var hele humanioragruppa ved Gateway College på ekskursjon hos urbefolkningen på Bali, Bali-Agaene. 

Her besøkte vi landsbyen Trunyan, ved foten av vulkanen Batur. Det var en spennende reise fra restaurantene på utkikkspunktet ved Batur og nedover mot landsbyen.  

På veien ned fikk vi også se hvordan balinesisk jordbruk og fiske fungerer. Restene fra flere vulkanutbrudd har gjort dette området svært næringsrikt for dyrking av grønnsaker og andre vekster. I innsjøen her er de mange som driver med fiskeoppdrett i såkalte «fish farms».

Vi måtte dra ut til Trunyan med båt. Det går vei hit, men den var altfor bratt og smal for bussene våre. 

Så da forsvant 55 unge studenter ut på fjorden i lange smale motorbåter. Det var en opplevelse i seg selv. 

Vi gikk først i land i landsbyen og hadde en kort omvisning og rundtur her, før vi sa farvel til de 300 innbyggere og fortsatte båtturen rundt neset til gravstedet forlandsbyens innbyggere.

Her gikk vi også i land og ble ledet bort til et skogholt. Vi passerte en port med hodeskaller av mennesker på hver sin side av inngangen. 

De som tidligere ganske sikkert hadde ønsket oss velkommen med et smil, var nå blitt skumle og viste tenner, og nakne kinnbein. 

Øynene var heller ikke der lenger og minnene om filmer som Sculls, Apocalypse og andre skumle visjoner våknet plutselig til live inni hodet mitt.

30 meter forbi velkomstkomiteen ble vi møtt av åtte flettete palmebrett. Under hver av de lå det døde mennesker som var i ferd med å gå tilbake til de opprinnelige elementene, luft og jord. Her skulle de ligge til nye medlemmer av urbefolkningen døde. Den som hadde ligget lengst ble så fjernet med de levningene som var igjen, og sopet sammen i en voll med avfall.

Hodeskallen skulle bevares og settes i system sammen med sine forfedre –og mødre, til utstilling og minne.

Man skulle tro et slikt likskue ville luktet fryktelig og være ubehagelig for en nordmann, men det var det langt ifra. En guide forklarte at årsaken til at man ikke kjente lukt, var at et digert sandeltre, som visstnok skal være over 4000 år gammelt, tok opp i seg lukta og dermed gjorde dette stedet så unikt.

Det var en spesiell opplevelse å ha med seg i hjerte og sinn da båten la fra kai og satte kursen tilbake mot Batur, og videre til Jimbaran og Kuta, med sin luksus og sine vestlige tilbud, men likevel en opplevelse av å ha møtt noe hellig – og kanskje ikke så hellig på samme tid.

Turen til Trunyan er virkelig å anbefale!