"Det einaste ho ønska seg, va ein solskinnsdag. Skyfri himmel. Ein problemfri time. Gode venners lag...! Disse ønskene fra sangen til Bjørn Eidsvåg strekker seg utrolig langt. De er ønsker om å komme seg bort fra noe man er i.
Når jeg ser ut av vinduet på været idag, ja, så er det litt som livet føles nå, som hvordan man har det, men ønsker seg bort til noe annet, noe mer. Skyene ligger tungt over huset mitt idag. Terrassen er klissvåt og det er tåke over tjernet.
Men det er ikke mer igjen av isen! Nå er det bare vann - fortsatt kaldt vann, men ikke is. Men ønsket om en skyfri himmel - bare en problemfri dag - en time, er uendelig stort. Solskinnsdagen kommer, det tror jeg på, men ikke idag.
Troen er en visshet om ting man håper, en overbevisning om noe man ikke ser. Hvis man ser det, trenger man jo ikke å tro... Så jeg tror. Det er det som er styrken min, selv om den er svak, så er den der. Det er noe jeg vet.
Ifølge Decartes, så ER jeg. Jeg er...? Hva? Jo, tenker jeg, jeg er heldig som har en familie jeg er glad i, og som er glad i meg. Jeg er heldig som har gode venner som bryr seg. Arbeidskollegaer som sender meg oppmuntringer og omtanke. Jeg er heldig..!
Samtidig har jeg så fryktelig dårlig samvittighet. Ikke fordi jeg er heldig, men fordi jeg holder avstand fra alt og alle. Egentlig ønsker jeg en solskinnsdag sammen med alle mine flotte medmennesker, men samtidig så orker jeg ikke tanken på å ha noen i nærmeste mils omkrets.
Denne motsetningen forvirrer meg. Ingen har skadet meg, ingen har såret meg, ingen har vist noe annet enn godhet, varme og omtanke. Det er bare det at JEG ikke klarer å ta det inn og ta vare på det akkurat nå. Jeg trenger tid. Akkurat som isen trengte det...
Isen på tjernet har jo smeltet. Energien fra sola klarte den utfordringen. Isen inni meg er fortsatt sterk, men jeg har troen. Troen på at prosessen er igang. Det snør ikke lenger, det regner. Frosten i jorda er borte, ihvertfall på dagtid.
Dette kan jeg SE. At prosessen inni meg er igang, må jeg fortsatt bare TRO.
I dag skinner sola på en lettskyet himmel. Flott vær. Våren er kanskje snart i anmarsj, selv om isen på tjernet utenfor huset mitt ennå ikke har fått nok energi til å bli flytende.
Denne energien er det jeg også lengter etter. Energi nok til å bli "flytende". Den energien som gjør at et stoff går fra fast form til flytende. Det var denne kraften som ble reversert den dagen i snøen. Naturen trenger stor energi til å utføre en slik prosess.
Kanskje er det slik med oss mennesker også?
Varmen fra sola varmer opp isen med enorm energi. Her finnes det en energikilde - sola - der kraften, energien og varmen kommer fra. Men hvor finnes denne for oss som er i "fast form" som mennesker? Det lurer jeg så fælt på! For hvis jeg finner den, vil jeg utsette meg for den hver eneste dag, hele dagen(!), så livet på innsida kan begynne å flyte igjen. Så jeg kan kjenne de gode følelsene igjen, delta i de gode og varme relasjonene.
Jeg tenker tilbake på TTT -Ting Tar Tid-og filosoferer over om det kan være den siste T-en som er en slik "sol-kilde". Hvis Tiden brukes på en rasjonell måte, vil det da gi meg energien tilbake? Noen sier til meg:
-Du må ta tida til hjelp!, eller
-Du trenger den tida nå til å komme deg!
Problemet er bare at det tar så LANG tid, så mye lenger enn jeg skulle ønske. Er litt for utålmodig når det gjelder å komme igang igjen.
Men når jeg ser ut av vinduet, på isen, så vet jeg jo at den kommer til å bli flytende. Må bare ta tida til hjelp!
Våren er i anmarsj. Snøen forsvinner. Solvarmen sloss med frosten...
Fortsatt ser jeg ikke helt våren på innsiden av meg selv. Kjenner fortsatt kulda fra den dagen jeg segnet om i snøen. Skulle liksom ønske at noe av varmen kunne trekke inn. Det gjør den kanskje også. Det er bare så lite av den jeg kjenner. Egentlig føler jeg ingenting, men jeg vet. Vet at de som står meg nær, kona mi, ungene mine, de viser varme på så mange måter. Men jeg klarer ikke å ta det imot. Jeg prøver å åpne meg, så litt av varmen kan sive inn. Det går ikke. Det er så altfor kaldt her inne. Men jeg holder fast på håpet om at selv om det ikke merkes, så virker det.
Jeg blir litt religiøs og lar troen få prioritet, ikke følelsene. Da tror jeg at det er lys i andre enden, jeg ser det ikke, men jeg tror det. Tro er full visshet om det som håpes, det vi ikke kan føle eller se. Så jeg tror. Heller ikke det kan jeg kjenne, men jeg kan tro det. Likevel savner jeg følelsen. Følelsen av å kjenne. Glede, varme, ømhet, godhet... Ikke bare tro det.
Jeg filosoferer og tenker på meningen med alt dette. Meningen med at jeg skal ligge her å være sliten, en som ikke bidrar lenger. Jeg er sykemeldt. Liker det ikke, for da bidrar jeg jo ikke mer. Tankene sloss litt, for når kommer tilbake. Når(!) jeg kommer tilbake, da kan jeg bidra igjen. Men da må jeg få krefter, bli sterk igjen. Det er det jeg vil, jeg vil det så enormt sterkt, men det går så seint. TTT, sier de til meg: Ting Tar Tid! Og tiden jeg skulle ha gjort så mye med, forsvinner. Eller gjør den egentlig det?
Et gammelt indiansk ordtak sier at tiden KOMMER. Kona mi sier at den beste delen av livet ligger foran oss nå. Det trodde jeg for tre år siden også. Herlig familie, friske barn, godt ekteskap, fast jobb, god inntekt, solid økonomi... og så dette. Hva om jeg ikke kommer tilbake i full jobb? Hva om livet begrenses av denne "veggen"? Hvordan blir det da?
Den gamle indianeren hadde nok ikke et helt bekymringsløst liv, men lot tida som hadde vært, passere, og møtte framtida med forventning. Men forventning til hva? Jo, det som kommer. Det er for tidlig ennå. Men jeg tror og jeg tenker, så er jeg da, sier Decartes. Jeg er. Hva jeg er, får bli etternavnet som kommer. Det tror jeg jo også, at noe kommer. Vil TRO det er noe bedre!
I lang tid har jeg vært en ressursperson i lokalsamfunnet, på jobb og i familien. Jeg har prøvd å være der for andre når det har vært behov for hjelp. Jeg har prøvd å være nyskapende og stått på barrikadene når vinden har blåst som verst.Men det er jeg ikke lenger...
En vinterdag da jeg skulle reise på jobb falt jeg fysisk sammen i snøen og ble liggende. Jeg begynte å gråte og klarte ikke å slutte. Vet egentlig ikke hvorfor, bare at jeg ikke hadde kontroll over følelsene mine - i det hele tatt.Jeg visste at dette var alvorlig og tok kontakt med legen min. Jeg hadde møtt "veggen"!Jeg hadde ikke mer å gi, ikke mer å skape, ikke mer å hente fra meg...Jeg sitter hjemme idag, er ikke på jobb. Sykemeldt. Altfor trøtt og sliten til å inspirere elevene mine. Skal til legen denne uka for å fornye sykemeldinga.Ser at det begynner å våres ute. Den flotteste tida på året. Men jeg orker ikke tanken på å sette igang med hagearbeid eller å rydde utenfor.HVOR ER TILTAKSLYST OG KREFTENE BLITT AV???Det føles som et batteri på en bil, der det flyter litt strøm utenom hovedkretsen , som en overledning, som hele tiden har blitt tappet, men som jeg ikke har lagt merke til - før nå.Inni meg vil jeg, jeg ønsker, jeg prøver... Men kommer ikke opp. Jeg blir bare liggende. Gråter litt til. Prøver igjen...Jeg som alltid har vært så sterk, så visjonær, så ressurssterk... Har jeg mistet alt dette nå??? Skal jeg aldri bli den samme igjen??? Er det slutt nå???Skal skrive mer i morgen...
