Fint vær i vente..?

Våren er i anmarsj. Snøen forsvinner. Solvarmen sloss med frosten...

Fortsatt ser jeg ikke helt våren på innsiden av meg selv. Kjenner fortsatt kulda fra den dagen jeg segnet om i snøen. Skulle liksom ønske at noe av varmen kunne trekke inn. Det gjør den kanskje også. Det er bare så lite av den jeg kjenner. Egentlig føler jeg ingenting, men jeg vet. Vet at de som står meg nær, kona mi, ungene mine, de viser varme på så mange måter. Men jeg klarer ikke å ta det imot. Jeg prøver å åpne meg, så litt av varmen kan sive inn. Det går ikke. Det er så altfor kaldt her inne. Men jeg holder fast på håpet om at selv om det ikke merkes, så virker det.

Jeg blir litt religiøs og lar troen få prioritet, ikke følelsene. Da tror jeg at det er lys i andre enden, jeg ser det ikke, men jeg tror det. Tro er full visshet om det som håpes, det vi ikke kan føle eller se. Så jeg tror. Heller ikke det kan jeg kjenne, men jeg kan tro det. Likevel savner jeg følelsen. Følelsen av å kjenne. Glede, varme, ømhet, godhet... Ikke bare tro det.

Jeg filosoferer og tenker på meningen med alt dette. Meningen med at jeg skal ligge her å være sliten, en som ikke bidrar lenger. Jeg er sykemeldt. Liker det ikke, for da bidrar jeg jo ikke mer. Tankene sloss litt, for når kommer tilbake. Når(!) jeg kommer tilbake, da kan jeg bidra igjen. Men da må jeg få krefter, bli sterk igjen. Det er det jeg vil, jeg vil det så enormt sterkt, men det går så seint. TTT, sier de til meg: Ting Tar Tid! Og tiden jeg skulle ha gjort så mye med, forsvinner. Eller gjør den egentlig det?

Et gammelt indiansk ordtak sier at tiden KOMMER. Kona mi sier at den beste delen av livet ligger foran oss nå. Det trodde jeg for tre år siden også. Herlig familie, friske barn, godt ekteskap, fast jobb, god inntekt, solid økonomi... og så dette. Hva om jeg ikke kommer tilbake i full jobb? Hva om livet begrenses av denne "veggen"? Hvordan blir det da?

Den gamle indianeren hadde nok ikke et helt bekymringsløst liv, men lot tida som hadde vært, passere, og møtte framtida med forventning. Men forventning til hva? Jo, det som kommer. Det er for tidlig ennå. Men jeg tror og jeg tenker, så er jeg da, sier Decartes. Jeg er. Hva jeg er, får bli etternavnet som kommer. Det tror jeg jo også, at noe kommer. Vil TRO det er noe bedre!