Hensikten med skolen er blant annet å bidra til at samfunnets medlemmer skal bli "gagns menneske". Vi skal bevisstgjøre barn og unge til å forstå, tilpasse seg til og utvikle seg innenfor de rammer som omgir oss som samfunn der vi lever og samhandler.
Ut fra mitt syn på dette, så er det behov for å restrukturere pedagogikken i skolen på en slik måte at vi kommer nærmere et realistisk liv etter skolen også.Samtidig er det svært viktig at de elevene som har tanker, ideer og strategier som er "utenfor boksen" også skal få mulighet til å utvikle sine evner og kapasiteter "utenfor boksen". Vi må gi mer rom for kreativitet og nytenkning, annerledestekning og utvikling.
Dette gjelder ikke bare i skolen, men i hele samfunnet forøvrig.
Jeg mener vi må våge å være litt kontroversielle, litt utfordrende, litt innovative... Det er på den måten vi utvikler oss. Det er slik forretningslivet blomstrer, det er slik industrien vokser, det er på denne måten bonden og fiskeren øker produksjonen. Men hvor er skolen midt oppi alt dette?
Jeg mener ikke å si at skolen ikke har utviklet seg, men jeg mener at vi må ta det enorme utviklingstempoet på alvor.
Eksamen er et godt eksempel på en evalueringsform jeg ikke har tro på. Ofte er eksamen en avsluttende evaluering av en elevs ervervete kompetanse. Det jeg ikke kan akseptere med eksamen, er at man ofte blir "overhørt" (på samme måte som hos presten på 1800-tallet) over et utvalgt emne fra pensum.
For det første: Hva beviser så eksamen?
-Kanskje at eleven kunne ekstra mye, eller ikke så mye om akkurat denne målbare kunnskapen til akkurat denne eksamen.
Dernest: Hva med annen kompetanse?
-Den blir ikke hverken utvist eller prøvd. Altså viser eleven kun at hun (ikke) kan det aktuelle kapitlet i læreboka, ikke om hun har bredere kompetanse på andre felt.
Hva med heller å gi elevene eksempler på eksamensoppgaver i begynnelsen av et semester, la de forstå hvor veien går, hva som kreves for å oppnå de aktuelle målene, bistå og tilrettelegge for at de skal nå dit, og la elevene kjenne den gode følelsen av å mestre?
Gjennom mestring skapes motivasjon og entusiasme.
Evalueringen vil da kunne gjøres på et helt annet grunnlag.
"Hvorfor sitte inne når alt håp er ute???" er et slagord jeg så på døra til en ungdomspsykolog for noen uker siden. Og det er litt av tanken jeg fortsetter her...
Det blir presentert mange undervisningsmetoder og pedagogiske tilnærminger på utallige kurs og konferanser. Noen skoler er også flinke og innovative for å prøve nye ting. Men problemet er så ofte at disse "nye metodene" bare blir prosjekter, før man går tilbake til tradisjonell "buss-organisering" i klasserommet.
Jeg mener vi må tørre å si til oss selv at dersom vi ikke fortsetter å utvikle slike metoder og utvikle de, vil heller ikke skolen utvikle seg.
Personlig opplever jeg som lærer at tradisjonell klasseromsundervisning er lite effektivt. Elevene blir indoktrinert, får oppgaver, gjøre lekser og evalueres med prøver.
Jeg har mer tro på at elevene selv skal bli kjent med målene og læreplaner stegvis, finne sine egne veier for å nå målene, individuelt og i samarbeid med andre, skape sine egne uttrykk for kunnskapen og kompetansen de tilegner seg og selv være med på å evaluere sin innsats. Læreren blir da ikke en foreleser som forklarer hvordan noe er, men blir nettopp den veilederen og tilretteleggeren som er nødvendig for å holde klassen og den enkelte på rett vei.
Gjennom slik organisering av undervisningen er jeg overbevist om at vi får en mer tilpasset undervisning for den enkelte eleven, det legges tilrette for større grad av mestring, dermed skapes det bredere grunnlag for engasjement og entusiasme hos den enkelte og for fellesskapet i klassen.
Læring
Det også gjøres rom for arbeid og utfoldelse utenfor klasserommets vegger. Jeg har tidligere skrevet i artikkelen Lokalmiljøet - Et utvidet klasserom at undervisning er så mye mer enn det som skjer i klasserommet, men i ettertid har jeg tenkt at det heller burde stått at læring skjer i størst grad utenfor klasserommet. Vi fokuserer ofte på undervisningsmetoder, strategier osv., men vi glemmer gjerne målet med undervisning: LÆRINGEN. Det er hvordan man lærer som bør styre undervisningen, og ikke motsatt.
På samme tid må det man lærer også ha relevans til anvendelsen det skal ha i ettertid.
Vi har i løpet av de siste årene sett et enormt frafall i videregående skole. Opp mot 30%, eller omkring 1 av 3 fullfører ikke videregående skole i Norge. Særlig ligger frafallet på yrkesopplæringen.
Her burde man heller ha redusert unødvendige teorikrav og gitt elevene mer praksisrelatert utdanning. Det er vel liten tvil om at man blir en flinkere baker av å bake, enn å pugge sterke verb på engelsk (selv om en viss engelskkunnskap er viktig). Snekkeren som får jobbe noen dager i uka i "feltet", vil uten rimelig tvil få mer læring enn om han leser om "kutting av vannbord" på skolebenken...
Vi må stikke fingeren i jorda, folkens.
Skolen i dag må legges om slik at både innholdet og organiseringsformen møter kravene og behovene i samfunnet forøvrig på en mye mer hensiktsmessig måte enn i dag.
Vi kan ikke fortsette å hvile på 1800-tallets lauvbær!
