I lang tid har jeg vært en ressursperson i lokalsamfunnet, på jobb og i familien. Jeg har prøvd å være der for andre når det har vært behov for hjelp. Jeg har prøvd å være nyskapende og stått på barrikadene når vinden har blåst som verst.
Men det er jeg ikke lenger...
En vinterdag da jeg skulle reise på jobb falt jeg fysisk sammen i snøen og ble liggende. Jeg begynte å gråte og klarte ikke å slutte. Vet egentlig ikke hvorfor, bare at jeg ikke hadde kontroll over følelsene mine - i det hele tatt.
Jeg visste at dette var alvorlig og tok kontakt med legen min. Jeg hadde møtt "veggen"!
Jeg hadde ikke mer å gi, ikke mer å skape, ikke mer å hente fra meg...
Jeg sitter hjemme idag, er ikke på jobb. Sykemeldt. Altfor trøtt og sliten til å inspirere elevene mine. Skal til legen denne uka for å fornye sykemeldinga.
Ser at det begynner å våres ute. Den flotteste tida på året. Men jeg orker ikke tanken på å sette igang med hagearbeid eller å rydde utenfor.
HVOR ER TILTAKSLYST OG KREFTENE BLITT AV???
Det føles som et batteri på en bil, der det flyter litt strøm utenom hovedkretsen , som en overledning, som hele tiden har blitt tappet, men som jeg ikke har lagt merke til - før nå.
Inni meg vil jeg, jeg ønsker, jeg prøver... Men kommer ikke opp. Jeg blir bare liggende. Gråter litt til. Prøver igjen...
Jeg som alltid har vært så sterk, så visjonær, så ressurssterk... Har jeg mistet alt dette nå??? Skal jeg aldri bli den samme igjen??? Er det slutt nå???
Skal skrive mer i morgen...
No comments:
Post a Comment