I dag sitter jeg i Colombo og nyter lukten av arabicakaffe fra Lavazza og en dobbel sandwich med rekesalat, mens Enya puster rolig og behagelig musikk fra høyttalerne i den ellers noe meditative kaffebaren. Ikke helt feil på en lørdag formiddag!
Ikke så mye annet som har vært så feil heller på denne turen. Jeg reiser herfra på mandag og har som vanlig bare gode minner fra mitt hittil 28. opphold på Sri Lanka. Jeg sier "hittil" for jeg skal tilbake til mitt hjertes hjemland - snart!
Tilbake til folket her, naturen, varmen, sola, levesettet, omsorgen, åpenheten, fellesskapet og hjertet mitt. Og så myggen da. Men den har jeg nesten ikke merket i det hele tatt denne gangen. Kjøpte to tuber med Odomos (verdens BESTE myggkrem), men har ikke brukt ei halv tube ennå. Kanskje har myggen blitt så vant til meg nå at jeg ikke er så interessant lenger? Eller kanskje har Sri Lanka rett og slett klart å lykkes med den enorme innsatsen mot styggen, gjennom enorme tiltak mot malaria og denguefeber?
Jeg velger å tro litt på begge hypotesene mine, for jeg er jo godt gift og det er hunn-myggen som biter seg fast, har jeg blitt forklart :)SÅ langt har jeg fått god tid til å besøke gode venner, drikke te med regjeringsmedlemmer, gå på nattklubber med kompiser og forretningspatnere, spise popcorn, shoppe klær, sko og briller, besøke Adams Peak, etablere en ny skole for teplantasjebarn, SLAPPE AV(!!!) og rett og slett nyte Livet med stor L. Alt på ei god uke - uten stress!
Tenkte å fortelle litt om stress på Sri Lanka.Klokka 04:00 natt til onsdag ringte vekkerklokka.
Vi skulle til Adams Peak; Kingsley, Camal, Nippuna, Caleb, Ranjith, kona, sønnen og jeg. Vi hadde avtalt et møte med områdeministeren kl. 09:00. Møtet skulle ta ca 2 timer, så skulle vi reise tilbake til Negombo. Beregnet ankomst i Negombo var kl. 15:00. Da skulle jeg møte en muslimsk familie vi har kjent i snart ti år...
Vel, dette er Sri Lanka, så effektivitet måles ikke ut fra tidsbruk. Her er ikke tid penger. For penger er det lite av, men tid derimot, det er det nesten ingen grenser for. For her går ikke tiden lineært, men i syklus. Tiden er noe man befinner seg innenfor, ikke noe man lar styre seg i særlig grad.
Vi ankom selvsagt ikke klokka 09:00, så da vi stoppet bilen litt over 10:00, var vi de eneste tilstede. Områdeministeren hadde ikke reist fra kontoret sitt ennå. Han hadde litt å gjøre så møtet ble utsatt - til kl. 15:00.
So much for getting up at 04.00 :)
Da hadde vi jo noen timer å slå ihjel til klokka 15:00, så vi besøkte Ranjiths foreldre, som bodde i fjellet. Far til Ranjith hadde butikk på forsiden, mot veien, og egen bolig i tilknytning.På baksiden av butikken hørte vi høner kakle og hunder gjø. Ranjith tok meg med bak og viste meg den lille bondegården som supplerte egg og kjøtt til farens gesjeft. Her var det kyllinger, høner og haner i alle varianter. Jeg fikk vite de sinhalesiske navnene på hver art, men lot disse fly gjennom sugerøret mellom ørene mine, for jeg visste det var umulig å gjenta og huske over ti ulike arter til senere likevel :)
Kaniner og geitekillinger i ulike farger og størrelser sørget for et autentisk inntrykk av småbruket på omkring 100 kvadratmeter. Jeg spurte ikke om navnet på disse, bare sånn for å ha sagt det!
Etter besøket på bondegården og utsalget, fikk vi en kopp med te og gjorde oss klar til å dra opp til møtet klokka 15:00. DA ringte telefonen og ministeren forklarte at han ikke hadde anledning til å komme før klokka 18:00...Likevel dro vi opp til møtelokalet og satte oss, etter en kort matbit med alle medarbeiderne - og familiene.
Der hadde noen av de andre delegatene allerede satt seg på rett plass på podiet. Det var fortsatt tre ledige stoler; en til Kingsley, en til ministeren og en til meg. Kingsley og jeg fylte opp våre tildelte plasser og ble kjent med nye folk på podiet. Vi hadde en lang og hyggelig samtale, lærte litt om familiene som bodde her, litt om landsbyens historie, konflikter og fellesskap. Da ministeren endelig ankom en time for sent(eller senere, som det heter her) og den siste stolen var fylt, kunne møtet starte.Saken var enkel og grei, og møtet var unnagjort på en liten halvtime, med spennende intensjoner, nye vennskap og gode tanker for framtida.
Så var turen tilbake til Negombo endelig i gang og jeg fikk legge hodet på puta klokka halv ett.
Godt vi ikke har timebetaling her :)
Samtidig som et norsk tidsperpektiv preger meg på dypet, er slike dager også veldig verdifulle - om man klarer å ta vare på øyeblikkene. Det gjorde ingenting at møtet ble endret. Vi fikk møte Ranjiths familie, stifte nye vennskap, oppleve nærheten til kortreist mat i fjellbygda, lære masse om teplantasjenes sosiale og kontekstuelle liv, fylle tomrom med meningsfulle aktiviteter, og la vær å ergre oss over at tidsplanene ikke holdt vestlige mål. Tenk så verdifullt!
