Uvurderlig kunnskap og KJENNSKAP

Sitter på søndagsgudstjeneste i CPM-kirken i Galle på Sri Lanka.
Vi er nettopp ferdige med en lang times lovprisning og bønn. Nå står en ung mann på talerstolen og forteller om hvordan han fikk et møte med Gud. Han er i dag blitt et aktivt medlem i kirken og takker Gud for sitt nye liv.
Omkring meg sitter 28 studenter fra Universitetet i Agder.  De er på Sri Lanka for å møte og lære om kultur og religion i Asia.
Det er en flott gjeng med utrolig stor interesse for prosjektet og de virker veldig eventyrlystne.
Hvor ellers kan de møte de store religionene, side om side, i nydelig harmoni og med stor respekt for hverandre - enn nettopp her på Sri Lanka.
De siste 14 dagene har vi reist gjennom mer enn en tredjedel av dette  nydelige landet. Vi har besøkt historiske og legendariske steder, klatret over 15000 trappetrinn, kjørt over 40 timer med buss, sovet og spist på 7 hoteller av mange standarder og hatt 17047328195 forelesninger i tillegg til alle(!) guidete outreacher vi har hatt.
Nå gjenstår 9 forelesninger,  gruppearbeid og oppsummering før jeg må si farvel til denne nydelige gjengen med flott ungdom på vei ut i livet. Da reiser de videre til Malaysia der verdens kanskje beste foreleser Levi Eidhamar tar over stafettpinnen fra meg.
Slike reiser i den virkelige verden, med hands-on undervisning,  nære møterom i kultur, religion, politikk og relasjoner står fram som unike klasserom uten sidestykke. Vi må verdsette denne måten å utvikle oss på i utdanningssammenheng.
Gjennom de direkte møtene studentene får, med det så langt ukjente, skapes en helt annen kunnskap og særlig kjennskap til hittil ukjente deler av vår globale landsby.
Litt tungt skrevet kanskje, men ved å møte ting som er fremmede for oss på nært hold, blir vi mer kjent med oss selv.
Når verden blir mindre på en måte, blir den samtidig så veldig mye større.
Vi reiser til andre steder i verden på noen få timer, men oppdager der at det er så mye vi ikke  visste om fra før.
Vi får også mange nye gjester til landet vårt, men klarer ikke godt nok å forstå verdiene til våre nye landsmenn. Ikke fordi vi ikke vil eller prøver, men fordi vi ikke forstår de. Gjennom å studere ulike fagområder,  blant annet her på Sri Lanka, får studentene et helt unikt utgangspunkt for en annen forståelse.  På den måten legger vi et mye bedre grunnlag for en god og konstruktiv dialog mellom gjestene våre og nordmenn.

Jeg har vært på flere tusen kristne møterom, i mange kirkesamfunn i Vesten. I dag er jeg på besøk i en pinsekirke - på Sri Lanka.
Man bygger på samme læregrunnlag, samme bibel, samme utgangspunkt.  Likevel er det såååå stor forskjell fra Zion i Vanse, eller Karismatiske menigheter i Norge.
På samme måte finnes det så uendelig mange ulikheter ellers i samfunnet. Selv om vi snakker om samfunnet eller om familielivet med de samme ordene, ligger det så mange ulike forståelser av begrepene.
Vi tror dette er det vi kaller frakobling og tilkobling i globaliseringsteorier, og vi lærer om dette i pensumbøkene våre. Men når vi får se og oppleve dette på nært hold, LÆRER vi dette, vi forstår og internaliserer det på en måte som utruster oss til konstruktive dialoger med de nye elevene våre, med integreringsarbeiet vårt og med opprettholdelsen av likeverdige og respektfulle møterom.

Nå går forkynneren inn mot landing. Den dårlige engelske og det enormt høylytte høyttalerne skal snart stilne. Vi skal spise ris og curry i menigheten. Deretter blir det kanskje en tur på  byen for å trekke inn enda flere inntrykk. Alle disse inntrykk som våre nye lærere, ingenører, filosofer, lingvister, reiselivsledere, helsearbeidere, utviklingsarbeidere,  diplomater og framtidige politikere erfarer i nære møterom, blir til konstruktive verktøy både i arbeidslivet, samfunnet og i den enkeltes personlige utvikling.

Påske på Sri Lanka

Heisann... der var jeg plutselig tilbake :)

I dag sitter jeg i Colombo og nyter lukten av arabicakaffe fra Lavazza og en dobbel sandwich med rekesalat, mens Enya puster rolig og behagelig musikk fra høyttalerne i den ellers noe meditative kaffebaren. Ikke helt feil på en lørdag formiddag!

Ikke så mye annet som har vært så feil heller på denne turen. Jeg reiser herfra på mandag og har som vanlig bare gode minner fra mitt hittil 28. opphold på Sri Lanka. Jeg sier "hittil" for jeg skal tilbake til mitt hjertes hjemland - snart!

Tilbake til folket her, naturen, varmen, sola, levesettet, omsorgen, åpenheten, fellesskapet og hjertet mitt. Og så myggen da. Men den har jeg nesten ikke merket i det hele tatt denne gangen. Kjøpte to tuber med Odomos (verdens BESTE myggkrem), men har ikke brukt ei halv tube ennå.  Kanskje har myggen blitt så vant til meg nå at jeg ikke er så interessant lenger? Eller kanskje har Sri Lanka rett og slett klart å lykkes med den enorme innsatsen mot styggen, gjennom enorme tiltak mot malaria og denguefeber?

Jeg velger å tro litt på begge hypotesene mine, for jeg er jo godt gift og det er hunn-myggen som biter seg fast, har jeg blitt forklart :)

SÅ langt har jeg fått god tid til å besøke gode venner, drikke te med regjeringsmedlemmer, gå på nattklubber med kompiser og forretningspatnere, spise popcorn, shoppe klær, sko og briller, besøke Adams Peak, etablere en ny skole for teplantasjebarn, SLAPPE AV(!!!) og rett og slett nyte Livet med stor L. Alt på ei god uke - uten stress!

Tenkte å fortelle litt om stress  på Sri Lanka.
Klokka 04:00 natt til onsdag ringte vekkerklokka.
Vi skulle til Adams Peak; Kingsley, Camal, Nippuna, Caleb, Ranjith, kona, sønnen og jeg. Vi hadde avtalt et møte med områdeministeren kl. 09:00. Møtet skulle ta ca 2 timer, så skulle vi reise tilbake til Negombo. Beregnet ankomst i Negombo var kl. 15:00. Da skulle jeg møte en muslimsk familie vi har kjent i snart ti år...

Vel, dette er Sri Lanka, så effektivitet måles ikke ut fra tidsbruk. Her er ikke tid penger. For penger er det lite av, men tid derimot, det er det nesten ingen grenser for. For her går ikke tiden lineært, men i syklus. Tiden er noe man befinner seg innenfor, ikke noe man lar styre seg i særlig grad.

Vi ankom selvsagt ikke klokka 09:00, så da vi stoppet bilen litt over 10:00, var vi de eneste tilstede. Områdeministeren hadde ikke reist fra kontoret sitt ennå. Han hadde litt å gjøre så møtet ble utsatt - til kl. 15:00.
So much for getting up at 04.00 :)

Da hadde vi jo noen timer å slå ihjel til klokka 15:00, så vi besøkte Ranjiths foreldre, som bodde i fjellet. Far til Ranjith hadde butikk på forsiden, mot veien, og egen bolig i tilknytning.

På baksiden av butikken hørte vi høner kakle og hunder gjø. Ranjith tok meg med bak og viste meg den lille bondegården som supplerte egg og kjøtt til farens gesjeft. Her var det kyllinger, høner og haner i alle varianter. Jeg fikk vite de sinhalesiske navnene på hver art, men lot disse fly gjennom sugerøret mellom ørene mine, for jeg visste det var umulig å gjenta og huske over ti ulike arter til senere likevel :)

Kaniner og geitekillinger i ulike farger og størrelser sørget for et autentisk inntrykk av småbruket på omkring 100 kvadratmeter. Jeg spurte ikke om navnet på disse, bare sånn for å ha sagt det!

Etter besøket på bondegården og utsalget, fikk vi en kopp med te og gjorde oss klar til å dra opp til møtet klokka 15:00. DA ringte telefonen og ministeren forklarte at han ikke hadde anledning til å komme før klokka 18:00...
Likevel dro vi opp til møtelokalet og satte oss, etter en kort matbit med alle medarbeiderne - og familiene.

Der hadde noen av de andre delegatene allerede satt seg på rett plass på podiet. Det var fortsatt tre ledige stoler; en til Kingsley, en til ministeren og en til meg. Kingsley og jeg fylte opp våre tildelte plasser og ble kjent med nye folk på podiet. Vi hadde en lang og hyggelig samtale, lærte litt om familiene som bodde her, litt om landsbyens historie, konflikter og fellesskap. Da ministeren endelig ankom en time for sent(eller senere, som det heter her) og den siste stolen var fylt, kunne møtet starte.
Saken var enkel og grei, og møtet var unnagjort på en liten halvtime, med spennende intensjoner, nye vennskap og gode tanker for framtida.
Så var turen tilbake til Negombo endelig i gang og jeg fikk legge hodet på puta klokka halv ett.
Godt vi ikke har timebetaling her :)

Samtidig som et norsk tidsperpektiv preger meg på dypet, er slike dager også veldig verdifulle - om man klarer å ta vare på øyeblikkene. Det gjorde ingenting at møtet ble endret. Vi fikk møte Ranjiths familie, stifte nye vennskap, oppleve nærheten til kortreist mat i fjellbygda, lære masse om teplantasjenes sosiale og kontekstuelle liv, fylle tomrom med meningsfulle aktiviteter, og la vær å ergre oss over at tidsplanene ikke holdt vestlige mål. Tenk så verdifullt!

Hjemme igjen

Det finnes lite i denne verden som kan måle seg med å komme hjem. Hjem igjen til famile, gode venner, et godt sosialt nettverk og trygghet på alle områder.

Vel, sånn føles det å komme hjem igjen til Sri Lanka.
Denne gangen var dessverre ikke familien her, men det var herlig å møte min Srilankiske "familie" igjen; Kingsley, Camal og deres to barn.

Dagen i dag har vært litt utfordrende,  siden flere av avtalene som var gjort for en del dager siden måtte vike pga sinhalesisk og hindu nyttår.
Dermed måtte timeplanen endres totalt og oppholdet omorganiseres. Men sånn er det nå. Det meste er på plass, og litt gjenstår,  så da kommer nok det på plass i morgen, håper vi ;)

I kveld har jeg møtt en del av vennene våre og skal spise kveldsmat med Ajith. Han skulle vært her for 20 min. siden, men her er det "gummi-tid" som gjelder. Og den kan være flott den. Særlig hvis man er sent ute :)

Vel, i mellomtida er det full musikk på Negombos beste cafe, Dolce Vita. Ut av høyttalerne runger musikk fra en svunnet ungdomstid og en generasjon før det. Hotel California, I still got the blues for you, Have I just told you lately that I love you... og det fortsetter på en herlig ikke-prangende måte, med hjertelige stemmer som klinger mer og mindre (ofte mindre) i ulike (dis)harmonier ut fra et overdimensjonert stereoanlegg med EN høyttaler. Det kan bare karakterseres som fantastisk og HERLIG :)

Nå ringte Ajith og sa han var her om 15 (les minimum 30) minutter. Jeg bestiller mat for han jeg, så blir det vegetarblandet ris. Det trenger ikke å spises varmt uansett.

Vel, etterpå blir det en streamet videofilm fra nettet før natta setter inn, airconditionen stilles inn på 24 grader og Ole og jeg tar en Blund.
I morgen blir det en tur til Colombo, der jeg skal møte flere venner på Cinnemon Garden Hotel (har aldri vært der før, så jeg er litt spent på hvordan et sånt luksushotell ser ut inni ;).

Da starter bandet igjen etter en kort, men behagelig, pause. Nå er det kjenningsmelodien til Vampire Diaries som begynner å skape stemning før natta setter inn for alvor...

Jeg lirer fra meg mer i morra.
Sov godt

Tid for ny skoletenkning 2/2

Hensikten med skolen er blant annet å bidra til at samfunnets medlemmer skal bli "gagns menneske". Vi skal bevisstgjøre barn og unge til å forstå, tilpasse seg til og utvikle seg innenfor de rammer som omgir oss som samfunn der vi lever og samhandler.

Ut fra mitt syn på dette, så er det behov for å restrukturere pedagogikken i skolen på en slik måte at vi kommer nærmere et realistisk liv etter skolen også.

Samtidig er det svært viktig at de elevene som har tanker, ideer og strategier som er "utenfor boksen" også skal få mulighet til å utvikle sine evner og kapasiteter "utenfor boksen". Vi må gi mer rom for kreativitet og nytenkning, annerledestekning og utvikling.
Dette gjelder ikke bare i skolen, men i hele samfunnet forøvrig.

Jeg mener vi må våge å være litt kontroversielle, litt utfordrende, litt innovative... Det er på den måten vi utvikler oss. Det er slik forretningslivet blomstrer, det er slik industrien vokser, det er på denne måten bonden og fiskeren øker produksjonen. Men hvor er skolen midt oppi alt dette?

Jeg mener ikke å si at skolen ikke har utviklet seg, men jeg mener at vi må ta det enorme utviklingstempoet på alvor.

Eksamener
Eksamen er et godt eksempel på en evalueringsform jeg ikke har tro på. Ofte er eksamen en avsluttende evaluering av en elevs ervervete kompetanse. Det jeg ikke kan akseptere med eksamen, er at man ofte blir "overhørt" (på samme måte som hos presten på 1800-tallet) over et utvalgt emne fra pensum.

For det første: Hva beviser så eksamen?
-Kanskje at eleven kunne ekstra mye, eller ikke så mye om akkurat denne målbare kunnskapen til akkurat denne eksamen.
Dernest: Hva med annen kompetanse?
-Den blir ikke hverken utvist eller prøvd. Altså viser eleven kun at hun (ikke) kan det aktuelle kapitlet i læreboka, ikke om hun har bredere kompetanse på andre felt.

Hva med heller å gi elevene eksempler på eksamensoppgaver i begynnelsen av et semester, la de forstå hvor veien går, hva som kreves for å oppnå de aktuelle målene, bistå og tilrettelegge for at de skal nå dit, og la elevene kjenne den gode følelsen av å mestre?
Gjennom mestring skapes motivasjon og entusiasme.
Evalueringen vil da kunne gjøres på et helt annet grunnlag.

Undervisning
"Hvorfor sitte inne når alt håp er ute???" er et slagord jeg så på døra til en ungdomspsykolog for noen uker siden. Og det er litt av tanken jeg fortsetter her...

Det blir presentert mange undervisningsmetoder og pedagogiske tilnærminger  på utallige kurs og konferanser. Noen skoler er også flinke og innovative for å prøve nye ting. Men problemet er så ofte at disse "nye metodene" bare blir prosjekter, før man går tilbake til tradisjonell "buss-organisering" i klasserommet.
Jeg mener vi må tørre å si til oss selv at dersom vi ikke fortsetter å utvikle slike metoder og utvikle de, vil heller ikke skolen utvikle seg.

Personlig opplever jeg som lærer at tradisjonell klasseromsundervisning er lite effektivt. Elevene blir indoktrinert, får oppgaver, gjøre lekser og evalueres med prøver.

Jeg har mer tro på at elevene selv skal bli kjent med målene og læreplaner stegvis, finne sine egne veier for å nå målene, individuelt og i samarbeid med andre, skape sine egne uttrykk for kunnskapen og kompetansen de tilegner seg og selv være med på å evaluere sin innsats. Læreren blir da ikke en foreleser som forklarer hvordan noe er, men blir nettopp den veilederen og tilretteleggeren som er nødvendig for å holde klassen og den enkelte på rett vei.

Gjennom slik organisering av undervisningen er jeg overbevist om at vi får en mer tilpasset undervisning for den enkelte eleven, det legges tilrette for større grad av mestring, dermed skapes det bredere grunnlag for engasjement og entusiasme hos den enkelte og for fellesskapet i klassen.

Læring
Det også gjøres rom for arbeid og utfoldelse utenfor klasserommets vegger. Jeg har tidligere skrevet i artikkelen  Lokalmiljøet - Et utvidet klasserom at undervisning er så mye mer enn det som skjer i klasserommet, men i ettertid har jeg tenkt at det heller burde stått at læring skjer i størst grad utenfor klasserommet. Vi fokuserer ofte på undervisningsmetoder, strategier osv., men vi glemmer gjerne målet med undervisning: LÆRINGEN. Det er hvordan man lærer som bør styre undervisningen, og ikke motsatt.

Mindre teori
På samme tid må det man lærer også ha relevans til anvendelsen det skal ha i ettertid.
Vi har i løpet av de siste årene sett et enormt frafall i videregående skole. Opp mot 30%, eller omkring 1 av 3 fullfører ikke videregående skole i Norge. Særlig ligger frafallet på yrkesopplæringen.
Her burde man heller ha redusert unødvendige teorikrav og gitt elevene mer praksisrelatert utdanning. Det er vel liten tvil om at man blir en flinkere baker av å bake, enn å pugge sterke verb på engelsk (selv om en viss engelskkunnskap er viktig). Snekkeren som får jobbe noen dager i uka i "feltet", vil uten rimelig tvil få mer læring enn om han leser om "kutting av vannbord" på skolebenken...

Vi må stikke fingeren i jorda, folkens.
Skolen i dag må legges om slik at både innholdet og organiseringsformen møter kravene og behovene i samfunnet forøvrig på en mye mer hensiktsmessig måte enn i dag.
Vi kan ikke fortsette å hvile på 1800-tallets lauvbær!

Tid for ny skoletenkning, del 1/2

 Skolesystemet er etter min mening ganske utdatert.
Fra  Latinskolen og Omgangsskolen på midten av 1700-tallet har selve organiseringsformen på skolen endret seg lite. Man sitter en gruppe elever inne i et klasserom, bak pulter, enten i grupper eller i rekker, læreren står ofte foran elevene, med tavle, whiteboard eller smartboard der informasjonen formidles og elevene indoktrineres...
Videre er skolen organisert med oppmøte, undervisning, lekser og eksamensevaluering.

Lite endring i organiseringen
Den samme organiseringsformen man hadde på skolen, fant man igjen i kirken og andre steder hvor kunnskap og formidling var i fokus.

Over hele verden har skolen en ganske lik organisasjonsform, formidlet i begynnelsen av velmenende europeiske misjonslærere som skulle lære barn og unge å lese, skrive og regne, slik at de kunne forstå Erik Pontoppidans forklaringer og Luthers katekismus.
På denne måten lærte elevene "Sandhed til Gudfrygtighed".

Utdanning er ikke for nytenkende
Om man studerer samfunnsforholdene i forhold til skolens hensikt for 200 år siden, forstår vi at skolen var til for å utdanne unge mennesker til å jobbe i fabrikkene som poppet opp i de større byene utover på 1800-tallet. Man utdannet folk som industrien hadde bruk for.
enne tiden.

Situasjonen i dag er ikke så veldig annerledes. Vi utdanner unge mennesker til dagens industri og til det arbeidsmarkedet som allerede finnes der.

Det som imidlertid blir en stor utfordring, og som også er min bekymring, er at de som kommer ut fra skolen, universitet og høgskoler, gjerne opplever at det arbeidslivet de møter ikke har kontakt med skolens verden.
De har fått en utdanning til en jobb de ikke kjenner igjen fra skolen de gikk på. Da jeg gikk på lærerskolen fortalte praksislæreren min: "Det som skjer på lærerskolen er langt vekke fra det som skjer i den virkelige skolen". Mye av lærestoffet på høgskolen var uaktuelt i skolen jeg skulle arbeide ved.

Dette bekymret meg allerede da. Jeg hadde opplevd at mine medstudenter var kreative, hadde mange spennende tilnærminger til fagstoff, hadde nye og innovative tanker om pedagogiske metoder og var inspirert og entusiastiske etter noen uker ved praksisskolen. For da vi kom ut i arbeidslivet var verden en helt annen. Ideene og metodene vi hadde lekt med under utdanningen virket helt uinteressant å ta fatt på, forslag til nye pedagogiske metoder ble avvist og entusiasmen og iveren for å skape, utvikle og produsere ble etterhvert svært bedøvet.

Den kanskje største årsaken til at det ble slik, var at det ikke fantes rom for slike "nyvinninger" i skolen. Organiseringen ville måtte endres, klasserommet måtte omorganiseres, samarbeidet mellom lærere måtte restrukureres, ansvarsoppgaver måtte redefineres og de etablerte lærestilene måtte avvikes for å skape noe nytt.

Man blir så fanget av det etablerte. Jeg er slett ikke i opposisjon til dette, men jeg mener det er tid for ny skoletenkning.

EKSAMEN - er det strengt tatt løsningen???

Eksamen, eksamen, eksamen...

Fra et pedagogisk perspektiv har jeg vanskelig for å se verdien av tradisjonelle eksamensformer. Slikt skal kanskje ikke en akademiker begi seg ut på å kritisere, men jeg velger å gjøre det likevel, for jeg synes det er SÅ viktig å belyse. Jeg har postet denne før, men gjør det med glede igjen.

Joda, her får man skilt klinten fra hveten, man får testet elevenes kunnskaper opp mot ett eller flere utvalgte fagområder, man får laget en god statistikk på hvem og hva som skal telle for inntak til videre utdanning osv.

MEN
De elevene og studentene som av ulike årsaker ikke mestrer fellesfag som norsk, matte og engelsk, er ikke deres innsats noe verdt da?
Hva med de kreative barna som er såkalt "praktiske"? De som knapt består skolefagene, men som ellers har fantastiske egenskaper?

Jeg sitter ofte i klasserommet og håper og ber om at enkelte elever ikke skal bli trekt ut til eksamen. De er så flotte på så mange måter, mens skolesamfunnet gjør de til tapere fordi de ikke skjønner ligningen:
2x+3y+3=7
x-4=7+y+2

Om du ikke er lærer, ingeniør, arkitekt, eller matteidiot som meg, betyr kanskje ikke disse tallene noe for deg heller. Og de er ihvertfall ikke  noe de fleste går omkring og tenker på i hverdagen.

Det samme gjelder for begreper som "English conjugation of participle verbs"... Hva betyr det?

Selv om det er helt ubrukelig kunnskap for de fleste av oss, er det likevel slike ting som kan avgjøre om vi kommer inn på utdanningsretninger vi interesserer oss for. Det hindrer at vi kommer videre.

Vi opplever også at elever som er fantastisk flinke i skolefag ikke nødvendigvis blir dyktige arbeidstakere av den grunn. 

Personlig har jeg mer tro på å hjelpe elevene til å vise hva de KAN, framfor å teste hva de IKKE kan.

Jeg tror at MESTRING er en svært god og effektiv metode for at elevene skal lære og ha lyst til å lære. Eksamen bør være noe de kan glede seg til, ikke være engstelige for.

Gi elevene mulighet til å utvikle seg gjennom mestring!
Bruk mer av pedagogiske evalueringer også til eksamen!
Skap gode mestringsarenaer i eksamenssituasjonen, der elevene kan oppleve at de klarer seg godt, at de kan være stolte av sin egen prestasjon - ut fra gitte kriterier som er realistiske for den enkelte å mestre.

Jeg er klar over at dette fører til mye individuell tilpasning av undervisning, men det er også det vi har fått beskjed av regjeringen å sørge for. ALLE skal nå ha en individuell plan (IP) som skal følge den enkelte i sin skole og karriæreveiledning.

LYKKE til med eksamen
!

Herlig med familiebesøk

Herlig med familiebesøk

Nå har jeg vært på Bali ca en måned dette semesteret. På Gateway College går det meste på skinner, studenter og forelesere virker som de trives og hverdagen på Bali går sin vante gang.

I helgene får jeg tid til å slappe litt av og kose meg. Både Starbucks og Kori merker at jeg har kommet tilbake, og kjenner meg igjen på fornavn når jeg stikker nesa innom. Etter at en stor kopp med latte og en kanelbolle er bestilt, trekker jeg ut PCen av bagen, setter i stikkontakten og logger på internett.

"One caffe latte venti!" roper barristaen på andre siden av disken. Rydder vekk alt løst papir på disken før han fukter kluten sin og tørker av steameren på kaffemaskinen.

Jeg reiser meg igjen, går bort til disken og henter herligheten.
"One cinnemon roll heated!" fortsetter barristaen og rekker meg en nybakstluktende herlighet med litt melis på toppen.
"Enjoy your time at Starbucks!" avslutter han.
 

Jeg setter meg ned ved bordet, lener meg godt tilbake og slurper litt på toppen av melkeskummet før jeg svarer på eposter, sjekker alle dokumenter fra jobben, setter opp neste ukes agenda og gjør meg klar til å avslutte jobbuka så langt.
Det blir litt mye ekstra jobbing. Men det hører med. I slike omgivelser er det ikke så slitsomt heller :-)
Men SÅ!
Når lørdagen har passert tid for tippekamp, blir PCen svart. Da stenger kontoret mitt fram til søndag kl. 20:00. 28 timers helg skal brukes fullt ut!
Jeg pakker sammen PCen, drar igjen glidelåsen på bagen før jeg skyver stolen tilbake under cafebordet.
"Good bye Mr. Trond! Have a nice weekend. See you next week!"
"Thank you, Putu! C U next week!" svarer jeg og lukker døra etter meg.

Nå går turen mot Kori. En koslig liten restaurant med balinesisk miljø og kjempehyggelig betjening. Her skal jeg slappe av med ei god bok inni den faste kroken min. Men først må jeg innom på Periplus og få med meg noe som er verdt å bruke tre-fire timer på. Dagens valg faller på ei markedsføringsbok i populærlitterær sjanger. Spennende faktisk!
Tida bare flyr avgårde (eller kom den kanskje...) og lørdangskvelden er klar til å avsluttes og jeg kan se bunnen av kaffekoppen. Et sikkert tegn på at mopeden skal ta meg tilbake til leiligheten min.

Nå gleder jeg meg enormt til å få besøk i morra - av Christer. Han kommer på besøk og skal være her i to uker. Sa jeg at jeg gleder meg skikkelig???

-------

Etter at Christer landet her på Bali og dagene her løper avgårde fortere enn tanker og drømmer klarer å følge med. Jeg bare ønsker at tida skal stå litt stille noen ekstra dager, så vi kan kose oss mer sammen før han drar.
Min bestefar sa mye rart, blant annet: "Du kan ønske i den ene hånda, og drite i den andre - og så kan du se hvilken du får mest i..." Så derfor lar vi både ønskene og mer praktiske variabler ligge - og så bruker vi hver dag sammen for alt det den er verdt :-)



Det var så vidt Christer hadde landet, før vi var på New Kuta Golf Club - og der skulle vi... selvsagt spille golf. Det var ingen tvil om at den nye driveren som Christer hadde med til meg, hadde litt å si på nybegynnerspillet mitt, men etterhvert traff jeg litt bedre og trengte bare 3-4 slag for hvert slag Christer slo. Så jeg tror jeg ble litt bedre... kanskje :-)

Han KAN jo dette. Setter ballen på peggen, jabber litt med føttene, stiller seg opp, og der... for ballen et par hundre meter...




Etter ni hull på halvannen time, mente vi at en god lunsj var vel fortjent. Mengden mat på en så stor tallerken var langt fra forventet -tilbake til gamle bestefar... - men det holdt fram til ballen var plugget i det 18. hullet og scorekortet viste... ehh litt for mange slag på meg i dag...


Bedre lykke neste gang!

De siste dagene har gått mye med til jobb og litt sightseeing. I tillegg har CHrister funnet seg godt tilrette blant studentene her og har vært med på flere aktiviteter som fotball og bordtennis. Utelivet på Bali er jo ikke akkurat noe man unngår å få med seg, så en tur på byen med studentene har det også blitt.

 Nå står helga for tur igjen, og planene er ikke helt lagt ennå, men det gjør det jo også litt spennende å se hva som skjer i morra... følg med, følg med...