Kjærlighetens mange språk...

For en tid siden fikk kona og jeg ei bok i gave som heter "Kjærlighetens fem språk", av Gary Chapman. Vi leste boka og syntes den var interessant. I ettertid har bokas innhold fått en rennessanse og jeg har brukt litt tid på å analysere både tittel, innhold og de ulike språkene:

1. anerkjennende ord

2. tid for hverandre

3. tjenester

4. gaver

5. fysisk nærhet.

Noen av oss bruker mye tid på å bety noe for andre, bli forstått, anerkjent...
Selv om vi likevel ikke føler at vi alltid strekker til, så prøver vi. Gjerne om igjen og igjen...
Jeg tenker ikke bare på tiden vi bruker på dette med vår partner, men også overfor barna våre, venner, arbeidskolleger, lederne våre, samfunnet vi lever i, de fattige i den 3. verden osv.
Mange mennesker trenger vår hjelp, vår tilstedeværelse, våre gaver, vår tid, vår nærhet... Derfor bruker vi kreftene våre på å fylle disse behovene så godt vi kan. 


MEN: Ofte sliter dette oss ut. Det gjør at vi bruker oss selv opp, slik at det ikke blir tid til oss selv midt oppi alt strevet. Vi blir utslitt og mange av oss ender gjerne opp med utfordringer selv, som vi må ha hjelp til å mestre.


Så tilbake til språkene:
Hvis vi trekker en analogi til en lingvistisk form for språk, der engelsk, kinesisk, sinhalesisk, tysk og swahili er fem ganske så ulike uttrykksformer, ser vi mer tydelig hva som kanskje sliter oss ut.
Jeg tenker da på at de medmenneskene vi lever for og sammen med har ulike språk de kommuniserer med. Kanskje trenger sønnen min tid sammen med meg for å kjenne seg betydningsfull. For han betyr kanskje ikke alle de tjenestene jeg gjør for han at "jeg elsker han", selv om det er det jeg prøver å fortelle hver gang jeg kjører til Oslo, Bergen eller Trondheim for å hente et nytt moped-, båt- eller bilprosjekt han har kjøpt og setter igang med. Det er TID som er viktig for han.
Den andre sønnen min trenger kanskje å få høre mine anerkjennende ord, for å forstå pappas uendelige kjærlighet til sine barn og særlig til han, mens dattera mi synes pappas kjærlighet er når vi gjør ting sammen.
Kona har behov for å bli lyttet til. Føle at det hun tenker, føler og mener blir tatt på alvor og respektert, samtidig som en gave innimellom bekrefter at kjærligheten min til henne er uendelig og betingelsesløs.


På denne måten kommuniserer vi på ulike språk oss imellom. Dermed blir det viktigere å lære seg å kommunisere på disse ulike språkene, enn å bare handle ut fra hva som gjør at jeg selv føler meg elsket.


Videre til analogien:
Ut fra eksemplene over, kan man tenke seg at de enkelte medlemmene i familien (vennegjengen, på arbeidsplassen etc.) snakker sine egne språk. Dersom den ene sønnen min snakker kinesisk, vil det ikke være lett for han å forstå min swahili når jeg sier: "Sønn, Nakupenda!" På samme måte som det sinhalesiske "Mama oyaTe aaderei, Puta!", heller ikke gir mening til min datter som bare snakker tysk...


Avslutning
Denne bokas innhold har etterhvert blitt et svært interessante par briller å se verden gjennom, i forhold til små og store konflikter, misforståelser og forsøk på å forene både splittete familier, uvenner, nasjoner i krig, og stille nød blant fattige i andre deler av verden.