Det er ikke-vold som skaper fred!

http://www.russen.no/buss/?p=1197

Mens jeg kjørte hjemover fra en kortere arbeidsdag i dag, hørte jeg på radioen om hvordan folk samlet seg på Youngstorget i tusenvis. Planen var å synge sangen "Barn av regnbuen", som har blitt gjort kjent i Norge av Lillebjørn Nilsen.
Jeg stormet inn til Irene, like over klokka tolv og ba henne slå på TV-en!
Til min og andres store begeistring fikk vi vite at over 40.000 mennesker hadde møtt fram for å støtte opp under det store arrangementet.

Mens jeg så på at det striregnet i hovedstaden, kom jeg på legenden om vinden og sola som skulle kjempe om å få kappa av en mann. Litt forenklet gikk dette ut på at vinden fikk prøve seg først. Etter å ha slitt og revet med sin sterkeste kraft, oppnådde den kun at mannen holdt kappa tettere omkring seg og stred imot med alle krefter. Vinden måtte gi tapt.
Så var det solas tur: Den begynte å skinne og delte av sine farger og sin varme. Ikke bare mannen ga etter for solas vilje. Både blomster, fulger og andre dyr kom til syne.

Denne legenden er ikke bare en forklaring på det som har skjedd blant oss her i Norge, men også en god hustavle vi kan ha med oss i livet: Det kommer ikke noe godt av makt- og voldsmisbruk. Det er varmen, omsorgen, kjærligheten og medmenneskeligheten som hjelper oss videre. Bitterhet blir råttenhet i våre ben, sa en gang en vis konge. Men solvarmen smelter bort dette uværet!

Om man setter dette inn i et mer globalt perspektiv, er ikke utgangspunktet så annerledes:
Internasjonale konflikter kjempes med våpen, med vold, med hat, med maktdemonstrasjoner... Men hva slags makt er vel dette?
Jeg våger å påstå at man med dialog og forståelse, i tillegg til respekt og medmenneskelighet vil ha et mye bedre utgangspunkt å løse konflikter fra.

Vi har mange typer makt: Militærmakt, sosial makt, økonomisk makt, karismatisk makt, politisk makt..., men vi har også en type makt som vi hører lite om, og som vel egentlig er mer makt enn noen annen: Strukturell makt.
Professor Johann Galtung introduserte dette begrepet i et foredrag for en tid siden, og det har vokst hos meg siden. Det å kunne ha makt til å skape strukturer som fremmer dialog og forståelse, framfor vold og krig, må være den ytterste seier!

Tenk på hvordan vi forholder oss til internasjonale konflikter i dag:
Noen sitter på en stats ressurser og forvalter disse innenfor visse politiske rammer.
Andre stater ønsker å ha del i disse ressursene og mønstrer til angrep gjennom trusler om vold, økonomiske sanksjoner og til slutt blodige invasjoner. I etterkant klarer de sjelden å opprette et fungerende nytt statsapparat, og bygger dette igjen på militærmakt, politisk- og økonomisk makt...

Vi har gjentatte ganger sett på hvordan vestlige stormakter har angrepet muslimske stater, uten at man egentlig vet hva konflikten i bunn og grunn dreier seg om! Media sprer informasjon som tolkes fra vestlig side, men glemmer at man beveger seg inn i en totalt fremmed kultur, hva maktområder, verdikonservatisme, begrepsapparat og verdenssyn angår.
Dermed blir feks krigen i Afganistan (som egentlig er tre helt forskjellige kriger) kjempet mot ulike fiender som har ulike mål å forsvare.
Hvem kan, eller vil noensinne kunne, vinne gjennom en slik invasjon? Israel og de arabiske statene er et liknende eksempel.

Nato og FN står fram som et alliert verdenspoliti, med vestlig demokrati og vestlige menneskerettighetsverdier som basis. Jeg sier ikke at de ikke har viktige funksjoner i en globalisert verden, men understreker at man til stadighet snakker om vestlige verdisyn og idealer.
Kanskje bør vi være forsiktige med å bastant hevde at det er en slik verdensorden vi vil ha, uten å tenke oss om hva vi samtidig vil skape ved å gjøre det.
Det er ikke naturlig å innføre et vestlig politisert styresett i en flere hundre, eller kanskje tusen år gammel tradisjon, uten at dette skaper store konsekvenser i ettertid.
Man kan selvsagt vinne en krig med våpen, men man kan ikke vinne fred på den måten!

Det blir som å plassere en 60 tommers flatskjerm blant en urfolkgruppe i jungelen.
De har selvsagt kunnskaper og forståelse for HVA de har med å gjøre, men dette apparatet krever så mye mer enn en plassering.
Det må sørges for at det blir ført elektrisk strøm ut hit, med de konsekvenser det vil innebære.
Kanskje tenker vi umiddelbart at det må være flott at de får strøm...
Men konsekvensene er blant annet at svært store ressursmessige prioriteringer for å skaffe nok økonomi til å føre strømkabler ut hit, strømregninger i etterkant og ikke minst utvelge HVEM som skal få se på denne TV-en. Hvem er de få som skal ha fordelen av hovedparten av ressursbruken?
Videre er en TV i seg selv kun ei potensiell tavle dersom man ikke har noe å vise på den, med de konsekvenser det vil medføre...

Kanskje virker det som om jeg er imot utvikling. Det er jeg slett ikke! MEN jeg er sterkt kritisk til å innføre ukjente elementer i en fremmed kultur, uten å faktisk ha en grundig dialog med de som skal ha disse nye elementene først. Det skal ikke påtvinges, og heller ikke bare leveres med visergutter.
I Afganistan innfører man et nytt regime, uten at de som dette berører egentlig har den samme begrepsforståelsen som de som innfører det. Dermed hopper man bukk over dialogen. Dette fører igjen til mangel på forståelse og dermed skapes frustrasjoner som uttrykkes i avvisning fra den ene parten, og gjerne påtvinging fra den andre. Når så flere involverte parter ikke videre blir tatt med på råd, sier det seg selv at konflikten blir uløselig. Videre kjempes kampen fra flere sider, der man ikke ønsker et påtvunget regime som skal hente ut innbyggernes ressurser.

Det er faktisk også et spørsmål å stille seg, om vestens forståelse av stater er den samme som feks den arabiske verdens begrepsoppfatning av dette...

Avslutningsvis vil jeg provosere enda litt til med å hevde følgende:
Vi kan ikke skape fred og forsoning med vold, militærmakt, økonomisk- eller politisk makt. Fred og forsoning skapes ved ikke-vold, ved å øke kunnskap, forståelse og respekt for andre mennesker, uavhengig av egne interesser for de andre.