Påske på Sri Lanka

Heisann... der var jeg plutselig tilbake :)

I dag sitter jeg i Colombo og nyter lukten av arabicakaffe fra Lavazza og en dobbel sandwich med rekesalat, mens Enya puster rolig og behagelig musikk fra høyttalerne i den ellers noe meditative kaffebaren. Ikke helt feil på en lørdag formiddag!

Ikke så mye annet som har vært så feil heller på denne turen. Jeg reiser herfra på mandag og har som vanlig bare gode minner fra mitt hittil 28. opphold på Sri Lanka. Jeg sier "hittil" for jeg skal tilbake til mitt hjertes hjemland - snart!

Tilbake til folket her, naturen, varmen, sola, levesettet, omsorgen, åpenheten, fellesskapet og hjertet mitt. Og så myggen da. Men den har jeg nesten ikke merket i det hele tatt denne gangen. Kjøpte to tuber med Odomos (verdens BESTE myggkrem), men har ikke brukt ei halv tube ennå.  Kanskje har myggen blitt så vant til meg nå at jeg ikke er så interessant lenger? Eller kanskje har Sri Lanka rett og slett klart å lykkes med den enorme innsatsen mot styggen, gjennom enorme tiltak mot malaria og denguefeber?

Jeg velger å tro litt på begge hypotesene mine, for jeg er jo godt gift og det er hunn-myggen som biter seg fast, har jeg blitt forklart :)

SÅ langt har jeg fått god tid til å besøke gode venner, drikke te med regjeringsmedlemmer, gå på nattklubber med kompiser og forretningspatnere, spise popcorn, shoppe klær, sko og briller, besøke Adams Peak, etablere en ny skole for teplantasjebarn, SLAPPE AV(!!!) og rett og slett nyte Livet med stor L. Alt på ei god uke - uten stress!

Tenkte å fortelle litt om stress  på Sri Lanka.
Klokka 04:00 natt til onsdag ringte vekkerklokka.
Vi skulle til Adams Peak; Kingsley, Camal, Nippuna, Caleb, Ranjith, kona, sønnen og jeg. Vi hadde avtalt et møte med områdeministeren kl. 09:00. Møtet skulle ta ca 2 timer, så skulle vi reise tilbake til Negombo. Beregnet ankomst i Negombo var kl. 15:00. Da skulle jeg møte en muslimsk familie vi har kjent i snart ti år...

Vel, dette er Sri Lanka, så effektivitet måles ikke ut fra tidsbruk. Her er ikke tid penger. For penger er det lite av, men tid derimot, det er det nesten ingen grenser for. For her går ikke tiden lineært, men i syklus. Tiden er noe man befinner seg innenfor, ikke noe man lar styre seg i særlig grad.

Vi ankom selvsagt ikke klokka 09:00, så da vi stoppet bilen litt over 10:00, var vi de eneste tilstede. Områdeministeren hadde ikke reist fra kontoret sitt ennå. Han hadde litt å gjøre så møtet ble utsatt - til kl. 15:00.
So much for getting up at 04.00 :)

Da hadde vi jo noen timer å slå ihjel til klokka 15:00, så vi besøkte Ranjiths foreldre, som bodde i fjellet. Far til Ranjith hadde butikk på forsiden, mot veien, og egen bolig i tilknytning.

På baksiden av butikken hørte vi høner kakle og hunder gjø. Ranjith tok meg med bak og viste meg den lille bondegården som supplerte egg og kjøtt til farens gesjeft. Her var det kyllinger, høner og haner i alle varianter. Jeg fikk vite de sinhalesiske navnene på hver art, men lot disse fly gjennom sugerøret mellom ørene mine, for jeg visste det var umulig å gjenta og huske over ti ulike arter til senere likevel :)

Kaniner og geitekillinger i ulike farger og størrelser sørget for et autentisk inntrykk av småbruket på omkring 100 kvadratmeter. Jeg spurte ikke om navnet på disse, bare sånn for å ha sagt det!

Etter besøket på bondegården og utsalget, fikk vi en kopp med te og gjorde oss klar til å dra opp til møtet klokka 15:00. DA ringte telefonen og ministeren forklarte at han ikke hadde anledning til å komme før klokka 18:00...
Likevel dro vi opp til møtelokalet og satte oss, etter en kort matbit med alle medarbeiderne - og familiene.

Der hadde noen av de andre delegatene allerede satt seg på rett plass på podiet. Det var fortsatt tre ledige stoler; en til Kingsley, en til ministeren og en til meg. Kingsley og jeg fylte opp våre tildelte plasser og ble kjent med nye folk på podiet. Vi hadde en lang og hyggelig samtale, lærte litt om familiene som bodde her, litt om landsbyens historie, konflikter og fellesskap. Da ministeren endelig ankom en time for sent(eller senere, som det heter her) og den siste stolen var fylt, kunne møtet starte.
Saken var enkel og grei, og møtet var unnagjort på en liten halvtime, med spennende intensjoner, nye vennskap og gode tanker for framtida.
Så var turen tilbake til Negombo endelig i gang og jeg fikk legge hodet på puta klokka halv ett.
Godt vi ikke har timebetaling her :)

Samtidig som et norsk tidsperpektiv preger meg på dypet, er slike dager også veldig verdifulle - om man klarer å ta vare på øyeblikkene. Det gjorde ingenting at møtet ble endret. Vi fikk møte Ranjiths familie, stifte nye vennskap, oppleve nærheten til kortreist mat i fjellbygda, lære masse om teplantasjenes sosiale og kontekstuelle liv, fylle tomrom med meningsfulle aktiviteter, og la vær å ergre oss over at tidsplanene ikke holdt vestlige mål. Tenk så verdifullt!

Hjemme igjen

Det finnes lite i denne verden som kan måle seg med å komme hjem. Hjem igjen til famile, gode venner, et godt sosialt nettverk og trygghet på alle områder.

Vel, sånn føles det å komme hjem igjen til Sri Lanka.
Denne gangen var dessverre ikke familien her, men det var herlig å møte min Srilankiske "familie" igjen; Kingsley, Camal og deres to barn.

Dagen i dag har vært litt utfordrende,  siden flere av avtalene som var gjort for en del dager siden måtte vike pga sinhalesisk og hindu nyttår.
Dermed måtte timeplanen endres totalt og oppholdet omorganiseres. Men sånn er det nå. Det meste er på plass, og litt gjenstår,  så da kommer nok det på plass i morgen, håper vi ;)

I kveld har jeg møtt en del av vennene våre og skal spise kveldsmat med Ajith. Han skulle vært her for 20 min. siden, men her er det "gummi-tid" som gjelder. Og den kan være flott den. Særlig hvis man er sent ute :)

Vel, i mellomtida er det full musikk på Negombos beste cafe, Dolce Vita. Ut av høyttalerne runger musikk fra en svunnet ungdomstid og en generasjon før det. Hotel California, I still got the blues for you, Have I just told you lately that I love you... og det fortsetter på en herlig ikke-prangende måte, med hjertelige stemmer som klinger mer og mindre (ofte mindre) i ulike (dis)harmonier ut fra et overdimensjonert stereoanlegg med EN høyttaler. Det kan bare karakterseres som fantastisk og HERLIG :)

Nå ringte Ajith og sa han var her om 15 (les minimum 30) minutter. Jeg bestiller mat for han jeg, så blir det vegetarblandet ris. Det trenger ikke å spises varmt uansett.

Vel, etterpå blir det en streamet videofilm fra nettet før natta setter inn, airconditionen stilles inn på 24 grader og Ole og jeg tar en Blund.
I morgen blir det en tur til Colombo, der jeg skal møte flere venner på Cinnemon Garden Hotel (har aldri vært der før, så jeg er litt spent på hvordan et sånt luksushotell ser ut inni ;).

Da starter bandet igjen etter en kort, men behagelig, pause. Nå er det kjenningsmelodien til Vampire Diaries som begynner å skape stemning før natta setter inn for alvor...

Jeg lirer fra meg mer i morra.
Sov godt

Tid for ny skoletenkning 2/2

Hensikten med skolen er blant annet å bidra til at samfunnets medlemmer skal bli "gagns menneske". Vi skal bevisstgjøre barn og unge til å forstå, tilpasse seg til og utvikle seg innenfor de rammer som omgir oss som samfunn der vi lever og samhandler.

Ut fra mitt syn på dette, så er det behov for å restrukturere pedagogikken i skolen på en slik måte at vi kommer nærmere et realistisk liv etter skolen også.

Samtidig er det svært viktig at de elevene som har tanker, ideer og strategier som er "utenfor boksen" også skal få mulighet til å utvikle sine evner og kapasiteter "utenfor boksen". Vi må gi mer rom for kreativitet og nytenkning, annerledestekning og utvikling.
Dette gjelder ikke bare i skolen, men i hele samfunnet forøvrig.

Jeg mener vi må våge å være litt kontroversielle, litt utfordrende, litt innovative... Det er på den måten vi utvikler oss. Det er slik forretningslivet blomstrer, det er slik industrien vokser, det er på denne måten bonden og fiskeren øker produksjonen. Men hvor er skolen midt oppi alt dette?

Jeg mener ikke å si at skolen ikke har utviklet seg, men jeg mener at vi må ta det enorme utviklingstempoet på alvor.

Eksamener
Eksamen er et godt eksempel på en evalueringsform jeg ikke har tro på. Ofte er eksamen en avsluttende evaluering av en elevs ervervete kompetanse. Det jeg ikke kan akseptere med eksamen, er at man ofte blir "overhørt" (på samme måte som hos presten på 1800-tallet) over et utvalgt emne fra pensum.

For det første: Hva beviser så eksamen?
-Kanskje at eleven kunne ekstra mye, eller ikke så mye om akkurat denne målbare kunnskapen til akkurat denne eksamen.
Dernest: Hva med annen kompetanse?
-Den blir ikke hverken utvist eller prøvd. Altså viser eleven kun at hun (ikke) kan det aktuelle kapitlet i læreboka, ikke om hun har bredere kompetanse på andre felt.

Hva med heller å gi elevene eksempler på eksamensoppgaver i begynnelsen av et semester, la de forstå hvor veien går, hva som kreves for å oppnå de aktuelle målene, bistå og tilrettelegge for at de skal nå dit, og la elevene kjenne den gode følelsen av å mestre?
Gjennom mestring skapes motivasjon og entusiasme.
Evalueringen vil da kunne gjøres på et helt annet grunnlag.

Undervisning
"Hvorfor sitte inne når alt håp er ute???" er et slagord jeg så på døra til en ungdomspsykolog for noen uker siden. Og det er litt av tanken jeg fortsetter her...

Det blir presentert mange undervisningsmetoder og pedagogiske tilnærminger  på utallige kurs og konferanser. Noen skoler er også flinke og innovative for å prøve nye ting. Men problemet er så ofte at disse "nye metodene" bare blir prosjekter, før man går tilbake til tradisjonell "buss-organisering" i klasserommet.
Jeg mener vi må tørre å si til oss selv at dersom vi ikke fortsetter å utvikle slike metoder og utvikle de, vil heller ikke skolen utvikle seg.

Personlig opplever jeg som lærer at tradisjonell klasseromsundervisning er lite effektivt. Elevene blir indoktrinert, får oppgaver, gjøre lekser og evalueres med prøver.

Jeg har mer tro på at elevene selv skal bli kjent med målene og læreplaner stegvis, finne sine egne veier for å nå målene, individuelt og i samarbeid med andre, skape sine egne uttrykk for kunnskapen og kompetansen de tilegner seg og selv være med på å evaluere sin innsats. Læreren blir da ikke en foreleser som forklarer hvordan noe er, men blir nettopp den veilederen og tilretteleggeren som er nødvendig for å holde klassen og den enkelte på rett vei.

Gjennom slik organisering av undervisningen er jeg overbevist om at vi får en mer tilpasset undervisning for den enkelte eleven, det legges tilrette for større grad av mestring, dermed skapes det bredere grunnlag for engasjement og entusiasme hos den enkelte og for fellesskapet i klassen.

Læring
Det også gjøres rom for arbeid og utfoldelse utenfor klasserommets vegger. Jeg har tidligere skrevet i artikkelen  Lokalmiljøet - Et utvidet klasserom at undervisning er så mye mer enn det som skjer i klasserommet, men i ettertid har jeg tenkt at det heller burde stått at læring skjer i størst grad utenfor klasserommet. Vi fokuserer ofte på undervisningsmetoder, strategier osv., men vi glemmer gjerne målet med undervisning: LÆRINGEN. Det er hvordan man lærer som bør styre undervisningen, og ikke motsatt.

Mindre teori
På samme tid må det man lærer også ha relevans til anvendelsen det skal ha i ettertid.
Vi har i løpet av de siste årene sett et enormt frafall i videregående skole. Opp mot 30%, eller omkring 1 av 3 fullfører ikke videregående skole i Norge. Særlig ligger frafallet på yrkesopplæringen.
Her burde man heller ha redusert unødvendige teorikrav og gitt elevene mer praksisrelatert utdanning. Det er vel liten tvil om at man blir en flinkere baker av å bake, enn å pugge sterke verb på engelsk (selv om en viss engelskkunnskap er viktig). Snekkeren som får jobbe noen dager i uka i "feltet", vil uten rimelig tvil få mer læring enn om han leser om "kutting av vannbord" på skolebenken...

Vi må stikke fingeren i jorda, folkens.
Skolen i dag må legges om slik at både innholdet og organiseringsformen møter kravene og behovene i samfunnet forøvrig på en mye mer hensiktsmessig måte enn i dag.
Vi kan ikke fortsette å hvile på 1800-tallets lauvbær!

Tid for ny skoletenkning, del 1/2

 Skolesystemet er etter min mening ganske utdatert.
Fra  Latinskolen og Omgangsskolen på midten av 1700-tallet har selve organiseringsformen på skolen endret seg lite. Man sitter en gruppe elever inne i et klasserom, bak pulter, enten i grupper eller i rekker, læreren står ofte foran elevene, med tavle, whiteboard eller smartboard der informasjonen formidles og elevene indoktrineres...
Videre er skolen organisert med oppmøte, undervisning, lekser og eksamensevaluering.

Lite endring i organiseringen
Den samme organiseringsformen man hadde på skolen, fant man igjen i kirken og andre steder hvor kunnskap og formidling var i fokus.

Over hele verden har skolen en ganske lik organisasjonsform, formidlet i begynnelsen av velmenende europeiske misjonslærere som skulle lære barn og unge å lese, skrive og regne, slik at de kunne forstå Erik Pontoppidans forklaringer og Luthers katekismus.
På denne måten lærte elevene "Sandhed til Gudfrygtighed".

Utdanning er ikke for nytenkende
Om man studerer samfunnsforholdene i forhold til skolens hensikt for 200 år siden, forstår vi at skolen var til for å utdanne unge mennesker til å jobbe i fabrikkene som poppet opp i de større byene utover på 1800-tallet. Man utdannet folk som industrien hadde bruk for.
enne tiden.

Situasjonen i dag er ikke så veldig annerledes. Vi utdanner unge mennesker til dagens industri og til det arbeidsmarkedet som allerede finnes der.

Det som imidlertid blir en stor utfordring, og som også er min bekymring, er at de som kommer ut fra skolen, universitet og høgskoler, gjerne opplever at det arbeidslivet de møter ikke har kontakt med skolens verden.
De har fått en utdanning til en jobb de ikke kjenner igjen fra skolen de gikk på. Da jeg gikk på lærerskolen fortalte praksislæreren min: "Det som skjer på lærerskolen er langt vekke fra det som skjer i den virkelige skolen". Mye av lærestoffet på høgskolen var uaktuelt i skolen jeg skulle arbeide ved.

Dette bekymret meg allerede da. Jeg hadde opplevd at mine medstudenter var kreative, hadde mange spennende tilnærminger til fagstoff, hadde nye og innovative tanker om pedagogiske metoder og var inspirert og entusiastiske etter noen uker ved praksisskolen. For da vi kom ut i arbeidslivet var verden en helt annen. Ideene og metodene vi hadde lekt med under utdanningen virket helt uinteressant å ta fatt på, forslag til nye pedagogiske metoder ble avvist og entusiasmen og iveren for å skape, utvikle og produsere ble etterhvert svært bedøvet.

Den kanskje største årsaken til at det ble slik, var at det ikke fantes rom for slike "nyvinninger" i skolen. Organiseringen ville måtte endres, klasserommet måtte omorganiseres, samarbeidet mellom lærere måtte restrukureres, ansvarsoppgaver måtte redefineres og de etablerte lærestilene måtte avvikes for å skape noe nytt.

Man blir så fanget av det etablerte. Jeg er slett ikke i opposisjon til dette, men jeg mener det er tid for ny skoletenkning.